Rabarbraforsøket nærmer seg slutten. For drøyt tre uker siden satte jeg ei plastbøtte over de første små rararbraskuddene (bildet). Jeg hadde lest at rabarbraen ville vokse fort i varmen og bli lysere, sprøere og søtere enn de andre.

Det første kan jeg avkrefte med en gang. I starten  var det rett nok ganske kaldt, og bøtterabarbraen strakk seg cirka 20 centimeter, før de andre satte fart. Men de var tynnere enn blyanter og ingen ting å spise. Så kom godværet rundt 17. mai. Den frittvoksende rabarbra så ut som den var vannet med veksthormoner, og snart dekket de store bladene hele plastbøtta utvendig.

I dag avduket jeg bøtteballetten. De spinkle, rose stilkene kneiset med sine vårgrønne små hoder og så ut som en gruppe nette ballerinaer omkranset av en gjeng med digre, rødmussede karer. Du ser dem litt til venstre på bildet under de andre.

Så var det smaken og konsistensen. Først en rå bit av den bleke, tynne. Den var sprø og saftig og betydelig snillere og mildere enn det jeg forbinder med rabarbra. Dette fikk jeg grundig bekreftet da jeg tok en bit av den andre. Syren boblet i munnen, og jeg fikk lyst til å dyppe resten av stilken i sukker, som i barndommen.

Nå må jeg pønske ut hva jeg skal bruke bøtteballetten til. Det må bli noe litt elegant. Ikke en kjele med suppe. Der får de andre trå til med kraft og styrke.

Kari K.

I pinsen traff vi hanefar med sine fem damer på serveringshytta Sandbakken, som ligger i utkanten av Østmarka. Den livlige velkomstkomiteen plukket opp smuler fra vafler og kanelboller, og når de trodde ingen så dem, hadde de hinderløype over utebordet.

Har du ikke lyst på å gå langt, er det 700 meter fra parkeringsplassen og opp til serveringsstedet. Hit kjører du av fra Enebakkveien rett ved grensen mellom Oslo og Ski. Sandbakken er et utmerket utgangspunkt for turer i Østmarka, til alle årstider. Men det er nå på våren både bekken og hønene klukker litt ekstra.

Foto: Kari K.

Løkene ble kjøpt inn for noen år siden. Plantene må tåle veisalt og støv, og det er ikke rare stellet de får. Men de er likevel trofaste, selv etter en tøff vinter med mye barfrost.

Foto: Per

Boksene ble halvveis fylt med god jord. Så sådde jeg plukksalat (bak) og grønnkål, vannet lett og brettet lokket over. Dette var for to uker siden, da det var frost i luften om natta, så frøene ble satt i stua for å spire. Dette gikk radig, og nå står plantene ute og vokser så det knaker. Nå er de øyeblikkelig store nok til utplanting i bedet, men det er meldt styrtregn, så jeg tror jeg venter til syndefloden har lagt seg. Du kan også sette plantene i krukker eller kasser, og de kan gjøre seg godt sammen med både krydder og blomster.

Kari K.

Brunsulen er en havfugl, og det ser ganske spektakulært ut når den stuper ned mot havoverflaten og dykker under vann på jakt etter fisk og blekksprut. Fuglen hekker i de tropiske delen av Atlanderhavet og Stillehavet.

Den er ikke omtalt i noen norske eller nordisk fuglebøker, og derfor antar jeg at den ikke er observert i Norge, i motsetning til den litt større og lysere havsulen som hekker ved Runde og nordover langs kysten.

Som jeg har skrevet tidligere, er jeg ingen fugleekspert. Hvis det er noen som har korrigeringer eller tilleggsopplysninger, så tar jeg imot dem med takk.

Per

Jeg har noen faste brenneslestadet i utkanten av eiendommen. Den vil gjerne krype opp i komposthaugen, så jeg tar de små, kraftige skuddene før de kommer så langt. Her røsker jeg også opp røttene for at nesla ikke skal spre seg feil vei. Men jeg sørger alltid for å ha igjen en del til neslevann. Løpstikke og luftløk er også på sitt aller fineste, så de fikk være med som smakstilsetning. Og da var det bare å begynne.

Du trenger: Ca. 2 liter av den fineste brennesla. Kutt bort harde stilker, men de myke, grønne kan være med. 1/2 løk, to små kvaster løpstikke og litt luftløk/gressløk setter smak. Du kan også bruke litt karvekål, persille eller annet grønt du liker. 1 ss creme fraiche og 1/2 dl fløte. Salt, pepper, eventuelt litt muskatt. Litt smør/olivenolje til surring. 2 plater butterdeig.

Slik lager du stuingen: Kok brennesla i 3-4 minutter, da blir den snill og medgjørlig. La vannet renne godt av og finhakk den med kniv. Kutt løken i små biter og surr den blanke. Jeg pleier å bruke en blanding av smør og olivenolje. Kutt opp løpstikkekvastene og ha dem i sammen med brennesla. Tilsett fløte, creme fraiche og krydder og kok på svak varme til fin stuing.

Tin butterdeigen en stund og kjevle platene så de blir minst dobbelt så store. Del dem i fire, rull inn alle kantene og fyll brenneslestuingen i “redene”, som på bildet. Jeg klippet over luftløk før stekning, men den ble tørr, så jeg burde ha ventet til etterpå.

Stek midt i ovnen ved 200 grader i ca 15 minutter. Butterdeigen skal ha en gylden farge.

Vi spiste nesleredene med kokte egg, tomater og noen reker som tilbehør, ute på et pledd i hagen. Testpaneler, som er vant til å måtte drøvtygge ugress, strålte om kapp med sola. Det tok jeg som et godt tegn.

Tekst og foto: Kari K.

Dette er dagen for å sende pelargonier, tomater og mye annet ut på prøve, så da er det bare å tråkke på.

Kari K.

Akkurat nå har jeg begynt å lure på om det finnes grenser for å være våryr og ivrig. Bulmeurten (over) trodde jeg bare var kjent for sine særegne blomster, ikke svart magi. Og da jeg kikket opp i dorullkjernene for å sjekke at alle erteblomstene spiret, var det noe som ikke stemte. Bak radene av tynne spirer presset det seg opp noen tykke frøblad, som minnet litt om det første synet av solsikker. Kronert sto det med tusj på pappen, og jeg vet at jeg kjøpte frøpakken sammen med blomstererter fra Sverige.

Kronert, kronert. Jeg begynte å søke. Kronärt. Der skjedde det noe. Kronärtsskocka (Cynara scolymus). Det hjalp på hukommelsen. Sorten jeg har kjøpt fra Rara Vexter heter “Violet de Provence” og skal få lysende, purpurfiolette kronartisjokker. Det var nok derfor jeg falt for disse frøene slik rundt juletider. Nå får jeg tro at frøplantene som har det alt for trengt i dorullkjerner tåler å bli delt og plantet om.

“Giftig” sto det skrevet med svarte tusjbokstaver på den brune frøposen med bulmeurt (Hyoscyamus niger ). Jeg husker at jeg ga den et raskt bestillingsklikk fordi blomsten var så spesiell. Men jeg ante ikke hva slags historier en bulmeurt fører med seg og lover at jeg verken bruke den til svart magi eller hønsetyveri, ved å bedøve hønene med giften.

I en artikkel fra  Naturhistorisk museum sies det at det nesten oser middelaldersk mørkemakt ut den, og Wergeland skrev: ”… dens hæslige Lugt og Udseende synes noksom advarende til at gjøre den kjendelig som farlig Giftplante, da ingen indenlandsk Urt i den Grad har noget Modbydeligt ved sig…”

Jeg tror jeg må komme tilbake med flere skrekkhistorier, når dette monsteret vokser seg til. Den skal få stå i skjermet potte, så den ikke gjør skade.

Kari K.

Sist sommer svingte vi innom Holma Skogsträdgård, som ligger i Höör midt i Skåne. Jeg har aldri hatt så stor sans for et skarpt skille mellom en hage og naturen forøvrig, og her er dette satt i system.

Denne skogshagen ble anlagt i 2004. Den er ganske vill og frodig, og det prøves ut nye vekster og dyrkingsmetoder. Stier slynger seg mellom busker og trær, og du finner solbær, rips, bjørnebær og pærer mellom villblomster og rene kratt. På området er det også en bålplass og et malerisk tjern med trebrygge.

Da vi var påbesøk kom det klart fram at også en slik hage trenger en del pleie, skal ikke de sterkeste og kraftigste ta over styringen. Nå har skogträdgården fått sin egen venneforening som møtes en gang i måneden, gjør praktisk arbeid og lærer om hvordan denne dyrkingsmetoden fungerer. Det er mange planer for dette området.

Det koster ingen ting å rusle rundt og se seg om i skogshagen, men det var veldig stille der da vi var innom. Nå er flere nye prosjekt satt igang, og det kan bli spennende å følge utviklingen.

Kari K.