Kilimanjaro – en fantastisk tur

Fortsatt er det mulig å oppleve snøen på Afrikas berømte fjell Kilimanjaro, den som inspirerte Ernest Hemingway til å skrive en av sine mest berømte noveller. Men om 20 år kan breen på toppen være borte.

Uansett: Turen opp er en fantastisk reise i sakte gåtempo. Og det å stå på toppen er ikke nødvendigvis den største opplevelsen du har i løpet av turen.

Men la oss ta det fra starten. En tur til Kilimanjaro, 5895 meter over havet, er ikke noe de fleste gjør på impuls. Både prisen ,og det at du skal opp i høyder med ekstremt tynn luft og svært uvant klima, gjør det lurt å forberede seg grundig.

Flere selskaper som opererer i Norge har turer til Kilimanjaro. Vi valgte danske Topas Reiser, og angret ikke på det. Selskapet ligger forholdsvis lavt i pris, og hadde en rute opp på fjellet som tiltalte oss.

Tre ruter

Hvis du skal gå fra Tanzania, og det gjør de aller fleste, finnes det i hovedsak tre ruter å velge mellom. De fleste reiseoperatørene går Marangu, eller ”Coca Cola-ruta”. En god del har Machame-ruta på programmet, og noen få tilbyr tur langs Lemosho-ruten.

Selv har jeg bare gått Machame-ruta, og kommer til å fortelle om den. Men jeg skal si litt generelt om de to andre.

Marangu er ruten de fleste går, og i prosent er det også ruten der flest mislykkes i å nå 5895 meter på Uhuru Peak som er det høyeste punktet på Kibo. Den viktigste grunnen er selvsagt at dette er ruten de fleste prøver. Men en annen grunn som er verd å merke seg, er at denne ruten går bare oppover, mens de to andre rutene har en dagsetappe der du går opp til ca 4500 meter, for så å gå ned til ca 3950 meter for å sove. Dette gir bedre akklimatisering.

Machame- og Lemosho-ruten starter t to ulike steder, men går sammen et stykke opp i fjellet. Lemosho er den lengste av dem, og den som du må beregne flest dager for å gjennomføre.

Det finnes også andre ruter, blant andre Rongai som starter ved grensen til Kenya, men de tre ovenfor er de tre mest brukte.

Personlig ville jeg ha valgt et selskap som tilbyr enten Machame- eller Lemosho-ruta hvis jeg skulle tatt turen på nytt. I tillegg til bedre akklimatisering finnes det også en annen viktig grunn til det. Den skal jeg komme tilbake til litt senere.

Machame Gate

Starten går fra Machame Gate, og vi er i gang. Først handler vi litt ved porten. Ingen har tatt med hatter med bremmer for å beskytte ører og nakke mot solen, men lokale selger har et lite lager av hatter og regntrekk. Når Kari sier hatt, skyter 20 hender fram, og dermed er forhandlingene i gang. Kari (som burde styre pengene hvis vi skal drive butikk sammen), kjøper tre hatter for utgangsprisen av én.

Kilimanjaro er en vernet nasjonalpark, og du slipper ikke inn uten guide. De må også betale en  parkavgift og registrere deg for å komme inn i område. Hvis du reiser i et organisert turfølge, blir alt sånt ordnet for deg, og er inkludert i prisen.

Tanzania er et fattig land, og det er usedvanlig dårlig sportsånd å forsøke å snike seg unna avgiften. I tillegg er pengene som fjellturistene betaler for guider, kokker og bærere med på å holde økonomien i gang i regionen.

– Fjellturismen er svært, svært viktig for oss, fortalte vår sjefsguide, Omari.

Pole, pole

Så går turen oppover og oppover, gjennom tett regnskog, og på brukbar sti. Temperaturen er behagelig, verken stekende hett eller kjølig. Gaten ligger på ca 1820 meter over havet.

Bærerne har bagasjen vår, det vil i utgangspunktet si de varme klærne vi skal bruke enger opp. Selv bærer vi dagstursekker med regntøy, en ekstra jakke eller trøye til pauser, og litervis med vann.

Vann er viktig. Det blir sagt at du bør drikke mellom fire og seks liter om dagen på vei opp. Dette forebygger høydesyke. Vi brukte såkalte Camelback, en beholder på ca tre liter som vi bar nede i  sekkene, med slange foran på brystet. I tillegg hadde vi med oss plastflasker.

På den siste etappen mot toppen kan du bare bruke flasker som du bærer inn mot kroppen, siden vannet i slangene vil fryse ganske raskt.

Hele tiden kommer oppfordringene fra våre guider: ”pole, pole”. Langsomt, langsomt. Det er viktig at kroppen venner seg til stadig tynnere luft for hver eneste høydemeter du tilbakelegger, og da trenger den tid. Derfor skal alt gå med små skritt, og i et veldig bedagelig tempo. På engelsk heter det ”Go pole, pole if you don’t want to feel poorly, poorly”.

Dårlig form

Første stopp var Machame Huts, som ikke er hytter, men en teltleir. Den ligger på ca 3000 meter, og mor slutten av turen var det begynt å bli mer kjølig i lufta. Jeg burde ha tatt på meg en jakke eller genser, men var dum nok til å la være. Derfor var jeg ganske kald da vi kom fram. Formen ble bare dårligere og dårligere utover kvelden, og jeg kjente meg helt elendig  da jeg gikk og la meg ved sju-åtte tiden. Dette lovet ikke så bra for resten av turen.

I løpet av natten, måtte jeg ut av teltet tre ganger. Å drikke litervis med vann om dagen, krever sitt. Det er alltid et tiltak å komme seg ut av soveposen, famle seg fram til hodelykt og uteklær, og tråkke seg ut. Men det er utrolig deilig å krype ned i posen igjen etterpå. Stort sett sov jeg veldig godt når jeg sov, ikke minst takket være våre gode dunfylte liggeunderlag som fungerte meget godt på turen. Selv om du må opp to-tre ganger i løpet av natten, blir det likevel mange timers søvn, siden det blir tidlig mørkt, og de fleste er i soveposene ikke så lenge etter åtte.

Neste morgen våknet jeg uthvilt og i fin form. Det var akkurat som om jeg i løpet av natten hadde ”tatt igjen” høyden. Vi pumpet vann gjennom keramiske filtre og fylte opp både Camelbacks og flasker, og så gikk ferden videre opp til Shira Camp på ca 3850 meter. Dette er en forholdsvis bratt etappe som stiger rundt 850 høydemeter i løpet av drøyt fem km.

Vi er nå ute av regnskogen, og landskapet er blitt mer åpent. Det består mer av stein og små trær og busker. Stien er ikke lenger så godt, og flere steder må vi ta hendene til hjelp for å komme opp bratte kneiker eller over steinete hindre. Det blir en del høye steg i løpet av dagen, og lårmusklene får kjørt seg til tider.

Teltleiren ligger oppe på Shira-platået, og nå begynner vi også å se hvor vi skal, den mektige Kibo-toppen, som er den høyeste på Kilimanjaro. Men vi skal først rundt den og gå opp fra andre siden.

Kilimanjaro består for øvrig av to hovedtopper. Kibo er høyest med sine 5895 meter, mens Mawenzi (5149) er brattere og teknisk mer krevende å bestige, det krever klatreferdigheter.

Det finnes også en klatrerute opp på Kibo, Western Breach, men den ble stengt av myndighetene i 2006 etter en rasulykke der 14 klatrere mistet livet. Ifølge vår sjefsguide Omari skulle den være åpnet igjen, men dette har jeg aldri sjekket og fått bekreftet.

Opp og ned

Neste etappe går opp mot Lava Tower på ca 4500 m, og så ned igjen til Barranco Camp på ca 3900 m. Dette er en tur som gir god akklimatisering. Vi er nå oppe i et steinete landskap nesten uten vegetasjon. Formen har kommet seg og er veldig bra, men på denne høyden kjenner jeg at hodet begynner å ”kutte ut” av og til, det kjennes litt som å miste konsentrasjonen noen øyeblikk med to glass vin i kroppen.

Området rundt Lava Tower består for øvrig akkurat at det navnet tilsier, lavastein!

Etter hvert som vi går nedover igjen mot Barranco Camp, begynner vegetasjonen å dukke opp igjen. Blant annet ser vi den berømte ”monsterplanten” Senecio Kilimanjari, eller kjempebrannbeger som den visstnok heter på norsk, som kan bli opp til seks meter høy, og som vokser ganske tett nettopp i Barranco-dalen som vi går gjennom for å komme til nattens camp.

Høydepunkter

Så til to av turens absolutte høydepunkter!

I Barranco Camp er det god utsikt til Kibo. Akkurat denne natten var det fullmåne og stjerneklart, og nattens turer ut av teltet ble en uforglemmelig opplevelse. Disse gangene hastet jeg ikke tilbake til teltet og den lune soveposen, men ble lenge stående å se mektige Kibo med isbreene rennende ned fra toppen på 5895 m badet i lyset fra fullmånen.

Det var et fantastisk syn! Der og da forbannet jeg meg selv fordi jeg hadde lagt igjen kamerastativet i Norge, men det er jo ikke sikkert et bilde hadde klart å formidle opplevelsen, og jeg har i alle fall gjemt det jeg så på netthinnen.

Det heter seg at de beste bildene er dem du aldri fikk tatt. For meg er Kibo i fullmånelys ett av dem.

Tidlig neste morgen var det klart for det andre av turens høydepunkter. Både Machame-ruta og Lemosho-ruta går opp den stupbratte Barranco Wall. En går nesten rett opp mellom 200 og 250 høydemeter. Riktignok snakker vi ikke om en klatreetappe der du må være sikret i tau, men du må klyve opp ved hjelp av både føttene og hendene. Og den har ett teknisk punkt der du må sette ben og armer riktig for å komme over. Men ikke bli skremt; nettopp her står guidene både bak deg for å dytte og foran deg for å dra. De som ønsker det får all den hjelpen de trenger, eller du kan velge å klare deg over uten hjelp, bare for  ha det som en egen liten tilfredsstillelse.

Klyvingen kjennes aldri farlig, men på noen få steder er den forholdsvis luftig, og mange av turdeltakerne kunne etterpå fortelle at det kilte litt i magen på turen opp.

Jeg synes denne klyveetappen var fantastisk morsom, og i tillegg ble vi belønnet med en utrolig flott utsikt når vi kom slitne til toppen.

Toppstøt i natten

Hele turen fra Barranco til Barafu, som er siste camp før toppstøtet, er forholdsvis lang. Og den er tung fordi den stiger mye på slutten. Barafu ligger på ca 4650 m, og flere av deltakerne begynte å kjenne høyden.

Vi kom fram tidlig på ettermiddagen, spiste lett og drakk en tekopp, før vi la oss for å sove/hvile fram mot kvelden. Turen opp til toppen skulle nemlig starte ved halv tolvtiden, så det gjaldt å samle krefter til det som er den mest utfordrende etappen på turen.

Det verserer litt ulike teorier på hvorfor toppstøtene går om natten. Noen hevder, med et lite glis, at det er fordi du ikke skal se hvor bratt det er og hvor laaaangt du har igjen. Andre mener mer seriøst at det har med sikkerheten å gjøre. Du går oppover på grus, og om natten ligger temperaturen stort sett under null, slik at frosten i bakken får grusen til å ligge fastere enn om dagen.

Den mest sannsynlige teorien handler om soloppgangen. Når du går fra Barafu litt før midnatt, er du med stor sannsynlighet på kraterkanten, i vårt tilfelle ved Stella Point, akkurat når solen stiger opp over horisonten. Og det er et flott syn og en opplevelse som mange gjerne vil ha med seg før de går den siste timen opp til Uhuru Peak.

Vi ble purret ved elleve-tiden, og så kom alt vi hadde med til nytte, brynjeundertøy innerst, ullundertøy utenpå og fleece utenpå det igjen, før vindbukse og skalljakke. Hodelykt er i utgangspunktet er must, men måneskinnet hjalp oss, Jeg så ved hjelp av lykten til hun som gikk foran, så jeg tente aldri min.

Mer enn noen gang er det viktig å gå sakte, Terrenget er svært bratt, og vi går i sikksakk oppover, med korte pauser, omtrent fem minutter hver time.

Jeg ble kald på hendene hver gang vi stanset, men holdt varmen greit når vi gikk. Andre i gruppen ble så kalde at de fikk problemer, og måtte låne genser fra en av guidene. Vi hadde også folk som ble høydesyke og begynte å kaste ukontrollert opp, og noen med pusteproblemer.

Ta hensyn til høyden

Noen av bærerne fungerer som guider på den siste etappen, det er aldri mer enn tre-fire fjellturister for hver guide. Etter hvert som folk blir slitne og får problemer med høyden, tar guidene over sekkene og hjelper også folk med en støttende hånd der det trengs. Jeg ble svært, svært imponert over disse unge mennene som med fintfølelse og stor tålmodighet taklet alt som dukket opp av problemer.

Selv hadde jeg vært uvel og ganske dårlig på 3000 meter, men etter hvert som vi kom høyere og høyere klarte kroppen å venne seg til den tynne lufta, og jeg var i god form under hele toppturen, og kunne uten problemer bære min egen sekk.  Opp mot Uhuru Peak så jeg folk som nærmest ble slept opp, omtrent som når du blir hjulpet hjem av gode venner etter en fest som tok litt for mye av. De kan sikkert i etterkant skryte av at de har vært på toppen, men jeg kjenner litt på at det er godt å ha kommet opp uten annen hjelp enn god guiding.

Årlig går omtrent 40.000 mennesker opp mot toppen av Kilimanjaro. Med dyktige guider og god organisering av turen er det ikke farlig eller ekstremt utfordrende. Men du befinner deg i svært tynn luft, og klimaet på høyder opp mot 6000 meter er ikke hverdagskost. Dette er det viktig å ta hensyn til, og ikke presse kroppen på noe vis.

Ordentlig høydesyke kan være farlig, men vi ble sjekket jevnlig, og selv de med ubehag og pusteproblemer ble oppfordret til å fortsette. Guidene hadde god kunnskap om hvilke symptomer som kunne tyde på ordentlig høydesyke. Og da nøler de ikke med å snu folk, uansett om de selv ønsker å fortsette. Det er også derfor såpass mange guider er med opp; det er for å ha mange nok til å følge små grupper eller en og en ned igjen når folk blir snudd.

På toppen og ned igjen

Selve toppturen er en lang, tung og mørk etappe, og slett ikke noe som minner om turens høydepunkt. Derimot er det en særdeles god følelse og klatre opp på kraterkanten ved Stella Point på 5756 m omtrent samtidig som sola står opp.

Først når du går fra kraterkanten og mot Uhuru Peak går du på snø. Da vi gikk turen i fjor sommer, hadde det vært lite nedbør, og vi hadde snøføre bare et lite stykke mot selve toppunktet. Det kan være mer snø på andre tidspunkter.

Men vi ser breen veldig godt på venstre side av stien, men kommer ikke helt inntil.

Vi var på selve Uhuru Peak ved åttetiden om morgenen. Folk får lov å kose seg med øyeblikket en stund, men etter et kvarter – 20 minutter, ønsker guidene at vi går nedover igjen. De vil gjerne ha folk ned i tjukkere luft igjen så raskt som mulig.

Opp går vi i samlet gruppe, eller i grupper fordi ikke alle går i det samme tempoet. Ned får du derimot lov til å gå ganske fritt, og du har ikke guider rundt deg hele tiden.

En morsomt greie, er å skliløpe ned fra Stella Point. Det er bratt, og grusen er løs siden morgensola har varmet den opp. Samtidig er det såpass bratt at for hvert lange løpeskritt, sklir foten en drøy meter nedover før neste steg. Men det er viktig å være forsiktig, det kan ligge forholdsvis store steiner i grusen, og mer enn én person har kommet ned med ankelbrudd etter å ha forsøkt skliløping og truffet en stein. Dessuten skal du ikke løpe så mange stegene før du er helt utslitt, og må gå saktere.

Jeg var nede i Barafu Camp mellom ti og halv elleve på formiddagen. Da hadde sola varmet godt en stund, og det var deilig å få av seg de tjukke klærne og legge seg oppå soveposen i teltet. Siden det var ganske varmt, lå jeg med hodet ut mot åpningen, og fikk noen timers søvn/hvile før vi skulle ut og gå igjen. Etter en lett lunsj, startet vi på turen ned til Mweka Camp på ca 3000 meter. Turen tar mellom to og tre timer, og det er nå du virkelig lærer hva knærne dine er gode for! Forhåpentligvis har du også sko som er store nok til å tåle lange nedoverbakker uten at du blir blå på tærne… På veien ned stoppet vi ved en liten hytte og kjøpte en liten cola til hver av oss. De koster omtrent det samme som en havliter cola hjemme i Norge, men det betaler vi gladelig når vi vet at overskuddet fra salget går til en slags blanding av syke- og pensjonsfond til bærerne. De ligger på skift i hytta for å selge brus.

Håndpenger

Mweka Camp ligger omtrent der fjellandskapet med busker og små trær går over i regnskog. Det blir stadig mer vegetasjon etter hvert som vi kommer lavere, og lufta blir merkbart fuktigere. Dette er en leir med mye folk og mange telt, og den eneste natten jeg husker der jeg hørte mygg i teltet.

Om morgen tar vi farvel med bærerne med en liten seremoni der de synger for oss, og får håndpenger tilbake. Lønna er lav, og en stor del av inntekten deres er derfor håndpengene fra turdeltakerne. Topas, som vi reiste med, har sammen med den lokale turoperatøren Zara-Tours, laget en utregning for hva som er greie summer til bærere, kokker, guider og sjefsguiden. Alle får sin konvolutt med penger. For oss er dette et godt system der vi kan være sikre på at alle får det vi har planlagt å gi dem.

Det er sjefsguidene som har ansvaret for å organisere arbeidet på fjellet, og noen av dem forlanger å få alle håndpengene som de siden skal dele ut til sine ansatte. Det går historier om hvordan enkelte har stukket mesteparten i egen lomme, og gitt bare smuler til bærerne.

Vi var tre personer og håndpengene på turen (som også inkluderte vår safarisjåfør og de ansatte i en teltcamp ute på Seringeti) var på ca 600 dollar, eller 200 dollar pr. Person.

Siste etappe går gjennom regnskog, og er også ganske bratt. Du skal ned fra ca 3000 meter til Mweka Gate som ligger på ca 1650 m. Der er det et yrende liv av fjellturister og lokale kremmere som vil selge deg alt fra skovask til smykker av kaffebønner og øl. Etter å ha hatt det rolig oppe på fjellet, er det nesten et lite sjokk å komme ned til gaten, før vi blir hentet i bil og kjørt tilbake til hotellet der dusjen venter!

Kanskje du også har lyst til å lese: Safari i Serengeti og Ngorongoro

Kryddertur på Zanzibar

This entry was posted in Reise. Bookmark the permalink.

2 Responses to Kilimanjaro – en fantastisk tur

  1. Pingback: Blant sjøløver og iguaner på Galapagos | perogkari

  2. Vidar L says:

    Hei. Tusen takk for at du vil dele opplevelsene dine på nettet. Det er veldig bra skrevet og med flotte bilder. Jeg blir selv inspirert til å reise dit, når jeg leser om turene deres. Takk nok en gang.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s