Har du ikke vei, må du bære. Slik er det i Nepal og mange andre steder i verden. Det var livlig langs en del av stiene vi gikk, spesielt mellom Lukla og Nanche Basar, der det også er mange som bor.
Noen ganger tenker jeg at vi er gått for langt i å få for kort. Vi må ta bilen til butikken selv om vi bare skal kjøpe to liter melk og litt middagsmat. Men det er klart at det finnes en mellomting. Mannen på bildet over bærer stiger i mange, mange mil. De skal opp til over 6000 meter for å sikre ruten til de store ekspedisjonene som snart setter kursen for toppen av Mt. Everest. Da er det litt enklere for han med plastbutikken på hodet.
Mange lever av å bære, og spesielt guttene starter tidlig. Et bånd blir festet rundt pannen, og så er det ryggen og beina som tar resten av støyten. Den karakteristiske stokken brukes som støtte i de bratteste kneikene og så fungerer den som krakk når det er behov for en pust i bakken. Som turist er det vanlig høflighet å vike til siden og gi plass når bærerne kommer.
– Namaste! Vi hilste og hilste. Og her som ellers ble du sjarmert av barn som holdt til langs nedre del av ruten. Den aller minste lå på fanget og fikk servering.
Mange livnærer seg av jordbruk i dette området. Poteter er vanlig her i høyden, og det ble også dyrket kål og andre grønnsaker på nærmere 4000 meters høyde.
Vi koster derfor på oss noen hverdagsbilder tatt mens vi vandret. Den lille gutten ser ut som en forstandig ung mann, mens trioen under er en del av en flokk som lekte sangleker ved museet i Namche.
Her finner du hovedsaken vår fra fotturen i Himalaya.
Foto: Kari K.
Pingback: Fottur i Himalaya blant verdens høyeste fjell | perogkari