Kjentmannsmerket 39: Som surrete sau i Ulvedalen

Ulvedalen2Ulvedalen3Vi skal ikke skryte på oss å være like konsentrerte og målbevisste hver gang vi legger ut på tur. Men denne gangen tenkte vi at vi måtte skjerpe oss litt ekstra da det ikke var noen enkel vei ned til Steindammen i Ulvevassdraget. Første tabbe. Kompasset lå igjen hjemme. Og så var det flere snodige skapninger som distraherte der ute.

Vi startet fra Tæruddalen og fulgte blåstien øst for Høgsmåsan. Det var ikke vanskelig å forstå at vi var i eventyrforteller Asbjørnsens rike, for midt i stien stirret et ansikt på meg.

Ulvedalen1– Ser du den blide gubben, spurte jeg Per og viste han øyne, nese, svart bart og lang hake. – Den er da ikke der. Han har lue ned i de mørke øynene og nesen til høyre, lød svaret. Så du får se på bildet over og avgjøre selv.

ulvedalen2Enda snodigere var den fire meter høye puddelterrieren som satt rett i ryggen og holdt utkikk med grensen til naturreservatet. Jeg så bare dette rotveltedyret, mens Per fortalte at det var her vi måtte ta ned til høyre.

I håndboka til kjentmannsmerket står det at du skal gå så du er på høyde med sørenden av søndre Ulvedalstjern, og så ta av fra stien og gå ned mot posten i forholdsvis ulendt terreng. Rett ved stien står et skilt som viser grensen til Høgsmåsan naturreservat, og du ser på kartet hvor naturreservatet går helt ut til stien. Dette er et godt utgangspunkt for å peile kompasskursen ned til posten. Hvis du altså har husket å ta med deg kompasset.

Så da vasset vi gjennom de største tyttebærforekomstene jeg har sett i hele mitt liv. De var fortsatt litt lyse på undersiden, men for dem som har tenkt seg til posten i høst, er det bare å fylle opp vaskebøtter.

Det var greit å forstå at vi skulle ned i dalen. Så var det dette med finorienteringen. Per studerte kartet. – Vi står på en liten kolle, sa han og pekte. Ved siden av var det en som var litt større. Det var den vi skulle bak. Det surklet i myra. Per tråkket nærmere Søndre Ulvedalstjernet, mens jeg forsøkte å komme rundt kollen på den andre siden. Der var det for vått. Da jeg snudde, kom åpenbaringen. Stien snodde seg klar og tydelig ned søkket, og der var både dammen og posten.Ulvedalen3

Ulvedalen4Akkurat i det vi hadde klippet, begynte det å regne, og som bestilt var det en solid berghylle der  som vi kunne sitte i ly under og ta ei brødskive og en kaffekopp. Og hvis vi trodde dette var regn, skulle vi bare ha visst hvordan det ble oppe ved Rundetjern. Men det er et nytt kapittel.

Turen tilbake til blåstien var enkel.

Foto: Per og Kari

This entry was posted in Kjentmannsmerket, Ut i naturen and tagged , . Bookmark the permalink.

2 Responses to Kjentmannsmerket 39: Som surrete sau i Ulvedalen

  1. Kjell Erik says:

    Vi var dere tre dager etter dere. Ser at vi ubevisst har fulgt i deres fotspor på flere poster…
    I morgen planlegger vi post 4 og 5. Kanskje vi møtes?
    Vi er er par fra Lørenskog som holder på med noe av det samme som dere. Turer, foto, hage, grafisk design, lappeteknikk osv
    Hadde vært artig å kunne møtes en gang.
    Bjørg og Kjell Erik

  2. Pingback: Kjentmannspost 38: Reddet av gapahuken ved Rundetjern | perogkari

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s