Fin, hvit snø har lagt et mykt teppe over hele Østmarka, og hovedløypene er kjørt opp.
– Trikkeskinner, jubler folk, og suser av sted i hovedsporene.
Søndag valgte vi en litt annen variant. Etter å ha gått den vanlige løypa fra Sandbakken til Skjelbreia, og kikket litt på tett trafikk i retning Vangen, fortsatte vi innover Paradisdalen. Der er det kjørt opp med lette maskiner, og underlaget er silkemykt, under de hvite greinene.
Da vi først var i det nostalgiske hjørnet, tok vi til venstre ved Paradispytten, og tråkket oss videre i et menneskegått spor på Eriksvann. Skiene forsvant litt opp og ned. Du måtte snirkle deg forbi trelegger og ta det pent i utforkjøringen for ikke å tryne i bekken. Dette var ikke tiden for fart. Vi møtte ei voksen dame på starten, ellers var det folketomt.
I dette tempoet la vi ikke så mange mil bak oss, men det ble ei styrkeøkt i løssnøen på leting etter de urørte vintermotivene.
Kari jaktet på trær, mens Per for eksempel fant denne fantasihegren (eller kanskje en slags sule) som plutselig satt på en grein rett ved skisporet. Når du går sånn helt for deg selv ute i skogen, er det mye rart som plutselig kan dukke opp. Eller som du «ser» dukker opp. Og det er jo litt av sjarmen ved å gå utenom trikkeskinnene.
I rekken av slowfood, som motvekt til fastfood, og sakte tanker som kan avløse de raske, lanserer vi nå slow skiing. Nå skal det sies at vi ikke har noe i Birkebeiner´n å gjøre, og det kan være like greit vi ikke lager trafikkø når vi virrer rundt med kameraene. Når sant skal sies, ble det også litt større fart de vi kom inn på hovedløypene igjen på slutten.
Per og Kari
perogkari 