Musikalsk julekalender, dag 6: I believe in Father Christmas med Greg Lake og Ian Anderson

Etter gårsdagens heftige boogie, blir det litt mer stemningsfylt i dag. «I believe in Father Christmas» er komponert og originalt sunget inn av Greg Lake i 1975.  Jeg er ikke helt sikker på når dette opptaket fra St. Bride’s Church i London er fra, men det må være noen år innpå 2000-tallet.

Dette er vel ikke akkurat noen hyllest til julen, men heller en slags protest over kontrasten mellom hva vi sier om julen og hva den faktisk er.

Det blir definitivt ikke fred på jord i år heller. Men jul blir det nok, selv om sikkert mange  kan være enig i påstanden om at vi får den julen vi fortjener, eller som forretningsstanden sier; den julen vi har betalt for…

Greg Lake er både bassist, gitarist, vokalist og låtskriver. Han er mest kjent for sin tid i progrockens første supergruppe, Emerson, Lake & Palmer, som foruten Lake besto av Keith Emerson og Carl Palmer.

Han var med på å grunnlegge King Crimson i 1968, før han ble med i E.L.P. i 1970. Bandet ble formelt oppløst i 1978 etter en tid med interne stridigheter.

Riktignok har de vært gjenforent et par ganger, blant annet da de spilte på Sentrum Scene i Oslo i 1993. De turnerte heftig i årene fra 1996 til 98, for deretter å bli så uenige at gruppa ble oppløst for tredje gang.

Men ikke verre enn at det ble enda en gjenforening i 2010 på High Voltage Rock Festival i London, gruppas definitive avskjedskonsert…

«I Believe in Father Christmas» er en av Greg Lakes mest kjente sanger som soloartist, og det litt spesielle med den er at den har «Troika» fra Sergej Prokofjevs verk Lieutenant Kije som mellomspill mellom versene.

Teksten er skrevet av  Peter Sinfield, og han har sagt at den handler om å miste barnets troskyldighet, mens Lake har tolket teksten annerledes og mener den er en protest mot kommersialiseringen av julen.

Noen ord også om fløytisten, Ian Anderson. Han er en av grunnleggerne av det britiske progrockbandet Jethro Tull, som har navn etter en agronon og oppfinner av en såmaskin. Anderson på fløyte og vokal har vært bandets ubestridte frontfigur gjennom mange år, helt fra det ble etablert i 1967 og til 2014 da det ble oppløst. De begynte egentlig som et bluesinspirert band, men etter noen år fant de den stilen de i dag er mest kjent som, med en folk-orientert progrockstil.

Ian Anderson begynte egentig å spille gitar, men ga seg etter å ha hørt Eric Clapton og innsett at han aldri ville bli så god. I stedet er det mange som mener at hans måte å traktere fløyten på er veldig inspirert av gitarspill, med riff og improvisasjoner. Hans fløytespill har uansett bidratt til å gi Jethro Tull sitt veldig karakteristiske og særegne lydbilde.

En strålende duo i julekalenderen i dag, med andre ord! Eller skal jeg si kvartett, siden  David Arch og Florian Opahle også bidrar med delikate toner på keyboard og gitar.

Per

 

Advertisements
This entry was posted in Advent, Jul, Musikk. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s