Trangt om plassen på fuglenes uteservering

For oss mennesker lyder det litt motstridende, men snøværet de siste dagene har virkelig fått fart på uteserveringen. Sommergjester og fastboende kjemper om plassene ved frømateren og nøtterøret.

Under de heftigste bygene i går gikk det riktig hardt for seg. Grønnfink, spettmeis og flere andre var nebbete og forsvarte plassene sine, mens bjørkefink, bokfink og grønnsisik tok igjen så godt de kunne.

Det hele endte med at noen måtte sitte i buskene og vente på ledig plass i snøværet, og vår oppgave ble å sørge for at det ble etterfylt med nok mat til alle.

Foto: Kari K

Posted in Foto, Fugler, Hage | Leave a comment

Olivenurt og champagnerabarbra er nye bekjentskap

Når du stryker over de grønne, krusete bladene og så lukter på hånda, kjennes det ut som om det skulle ligge en kalamataoliven der. Olivenurt er et helt nytt bekjentskap, og jeg klarte ikke å stå i mot da jeg fant krydderplanten på hagemessen i helgen. Foreløping er den en ganske liten tust, som er blitt pottet om til en tom boks det har vært olivenolje i. I den til høyre er det en ananasmynte.

Olivenurten kan bli opp mot en halvmeter høy, og brukes ofte som bunndekke i Middelhavsområdene. Hvis du liker olivensmak, skal den være god i salat eller pesto. Den kan også blandes i matretter, men det blir sagt at den smaker best rå. Hvis urten trives i drivhuset, er det ikke så lenge før vi kan teste.

Noen nye mynteplanter ble også med hjem fra hagemessen. Det blir aldri for mye eplemynte til te eller desserter. Appelsinmynte er en nykommer hos oss.

Rabarbra er en av de største vårfavorittene i hagen vår, og vi har ei gammel, frodig plante, men den strekker ikke til. Nå får den selskap av nykommeren “Red Champagne”, som er rosarød tvers gjennom og skal være litt mildere på smaken. Nå skal den få stå i ro og få sommeren på seg, så for vi vente med en prøvesmak til neste vår.

Kari K.

Posted in Hage | Tagged , | Leave a comment

Spansk hotell i blomstrende særklasse

Vi hadde ingen styring på hva slags hotell vi skulle bo på da vi dro til Andalucia i Spania for å gå på fotturer i påsken. Dette var bestemt av turarrangøren. Men jeg forsto at vi hadde noe spennende i vente da det ble opplyst at vi måtte være forsiktige med koffertene i inngangspartiet foran resepsjonen. Det var viktig at vi ikke skadet plantene som sto der.

Du kan lese mer om fotturene våre i Sierra Nevada her

Som oftest er vi nomader når vi er ute og reiser og flytter fra sted til sted, enten vi bor inne eller er på tur med telt. Denne gangen skulle vi bo på Hotel de Mecina Fondales ei hel uke, og det første som møtte oss var en grønn oase. Lyset sildret inn over liljer og klatreplanter og midt i den innendørs hagen sto en stol og et bord med lesestoff.

Overraskelsen ble enda størra da vi kom opp på rommet vårt i annen etasje. Jeg tror nesten en hagenisse hadde kommet oss i forkjøpet og visket noen ord i øret på hotelleier Victor. På rekkverket utenfor vår lille balkong hang en rad med frodige pelargonia. Mange var i blomst, selv om det var tidlig i april.

På dagtid var vi ute og gikk, enten oppe i Sierra Nevada eller i nærmiljøet mellom landsbyene.Men på sene ettermiddager ble det tid til litt avslapping i hotellhagen, der det også bugnt av planter og trær.

Blåregnen (over) ved uteserveringen var på sitt fineste, og strålte i lilla nyanser. Den lille tusenfryden nikket med sitt rosa hode, og lengre nede i hagen bak svømmebassenget, vokste det både sitroner og appelsiner.

Dette må virkelig kalles hotell i særklasse for en som er glad i hage og blomster.

Tekst: Kari K.

Foto: Per og Kari (blomster)

Posted in Foto, Hage, Reise | Leave a comment

Hagemessen 2017 – nye fristelser og ny kunnskap

For to år siden kom Per hjem med byggesett til snurrebass, og i fjor kjøpte jeg meg hagesko fulle av katter. Til helga er det på´n igjen, for da arrangeres Hagemessen 2017 på Lillestrøm. Jeg er erfaren nok til å vite at fristelsene står i kø, men det hjelper å planlegge litt og ha en formening om hva du ser etter.

Hagemessen 2017

Nå hadde ikke vi tenkt å kjøpe snurrebass, eller urtespiral, som den egentlig heter. Men vi hadde en haug med småstein etter å ha satt opp fundamentet til drivhus, og disse passet perfekt i metallrammen. Persille, lavendel og tagetes vokste som om de skulle være dopet, så i ettertid er vi enige om at det var verd pengene og jobben.

Den store fordelen med en slik messe er at du kan få svar på nesten alt du skulle lure på når det gjelder hage. Fagfolk av alle slag er på plass, så enten du har spørsmål om blomster som humlene liker eller vil vite hvordan du bygger en platting, så er det hjelp å få. På scenen avløser det ene foredraget det andre, og du står fritt til å lytte og lære.

Er du opptatt av hagetrender, så er også hagemessen stedet. Personlig gråter jeg ikke om det rosa utvalget blir litt mindre.

Personlig har jeg ofte et blikk for kuriositetene og setter stor pris på at det også finnes en del små forhandlere mellom kjempene. Et par artige pelargonier, en tomatplante vi ikke har maken til eller en håndfull blomsterløk fra Nederland er alltid til stor glede.

Denne gangen har vi planer om å lete etter en klematis eller ei klatrerose som egner seg for en ny portal, og så får vi se hva som dukker opp av overraskelse.

Kari K.

 

 

Posted in Hage | Tagged | 3 Comments

Kvikke fugler og sakte blomstring i aprilhagen

Bjørkefink (til høyre) og grønnsisik (under) boltrer seg i hagen vår nå om dagen, og det er mulig at de fastboende fuglene har invitert til vårfest. Det er party-party fra grytidlig på morgenen med kvitring og sang, og vi serverer frø og nøtter, pluss drikkevarer i fuglebadet.

Vårt faste ringduepar er kommet tilbake og det samme har rødstrupen. Flaggspetten trommer på stolpen, og jeg tror ikke den ser at spettmeisen forsyner seg av matlageret hans under konserten. Dompapfar vil være sjef, mens kjærnebiteren spiser når den tror ingen ser den.

Ekorn-Jensen vil også være med på moroa. Han har fortsatt den gamle, grå vinterfrakken på. Det er lett å forstå, for det er fortsatt ned mot minus fem om natten. Dette bryr fuglene seg lite om, men planter og trær tar det med ro.

Hagen vår er fortsatt gråbrun etter vinteren, men nå begynner den å våkne til liv. Tepper med shilla brer seg under trærne. Hvistveisen kommer også, i småvokst, rosa utgave. Det er ikke de prangende plantene som først slår ut i blomst, så det er desto hyggeligere å se klynger med krokus som lyser opp.

Egentlig er det greit at det ikke går så fort, for da er det mulig å henge med på endringene fra dag til dag.

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Foto, Fugler, Hage | Tagged , , , , | Leave a comment

Vi møtte våren på fottur i Andalucia

De fleste skandinaviske turister forbinder den spanske fjellkjeden Sierra Nevada med snø og skianlegg. Men fjellene nord for Malaga og solkysten byr også på gode muligheter for den som heller foretrekker å gå eller sykle.

Vi valgte å møte våren i Andalucia, og hadde en flott uke med fem ulike turer. De gikk mellom pittoreske, hvite landsbyer som klorer seg fast i fjellsidene, ned i dype kløfter og opp luftige stier. Lengste turen gikk til toppen av  Mulhacén (3479 moh.), som er det høyeste fjellet på den iberiske halvøya.  Temperaturer som på en god norsk sommerdag

Et stort antall små og store reiseselskaper tilbyr gruppeturer til områder som egner seg godt som utgangspunkt for flotte dagsturer. Det er heller ikke vanskelig å ta seg opp i fjellene med en leiebil fra Malaga. Beregn ca. 2,5 timers kjøring. Vi reiste med det danske selskapet Topas, som vi har gode erfaringer med på flere tidligere turer.

Vi bodde i den lille landsbyen Mecina (over). Dette er et koselig og rolig sted med et veldrevet hotell, noen få spisesteder og en bar. Ut fra det vi kan se i beskrivelsene fra de fleste reiseselskapene, blir deres turgjester innkvartert i Capileira, en litt større landsby noe lenger nordvest.

Du kan finne et kart over området her:

Turene var varierte og vi gikk både på veier og stier i nærområdet, og langs dalsider og steile kløfter et stykke unna. En populær tur er gjennom Poqeiradalen, med start og stopp i Capileira. Ruta går i de bratte dalsidene, på gode stier som enkelte steder kan oppleves som litt luftige, men helt trygge. Den snaut to mil lange turen byr på en del opp- og nedstigninger, så du bør ha noe gåerfaring for å legge ut på den.

Stiene er tydelig merket med fargekoder, og det finnes gode kart over området. Kartet vi kjøpte gjennom turlederen vår hadde også en bok med rutebeskrivelser på engelsk. Vi gikk med lokal guide, men mener selv vi ikke hadde hatt noen probemer med å finne fram på egenhånd.

På denne turen kan du også se den massive Mulhacén-toppen, som nå på våren er delvis snødekket. Turen dit er også overkommelig for de fleste med noe gåerfaring. Forutsetningen er at dere tar det rolig helt fra starten av, og ikke øker tempoet underveis.

Dette er en ganske lang tur. Fra bommen, der du starter å gå langs en grusvei oppover til der stien mot toppen tar av, og ned igjen samme vei, bør du beregne 8-9 timer med spise – og ikke minst drikkepauser – underveis.

Selv om snaut 3500 moh. ikke er noen ekstremhøyde, er det likevel viktig å ta det med ro etter hvert som du stiger oppover. Siden kroppen er vant til lavere høyder og tjukkere luft, blir du fort sliten. Men stiene er bra, og hele ruten er godt vardet. Vi gikk turen ned på egenånd, og var aldri i tvil om hvor vi skulle gå.

På toppen blir du belønnet med en storslått utsikt over store deler av fjellkjeden. Mot nordvest kan du se ned på den mellomstore byen Granada, og mot sør kan du på dager med klar luft se helt ned til kysten og Middelhavet. Det påstås at du om du er heldig kan se helt til kysten av Nord-Afrika. Men da tror vi du skal være svært heldig. For selv om lufta er klar og himmelen blå på toppen, kan det ofte være mer disig lenger ned.

Det finnes en rekke flotte ruter i området. Vi gikk både i Trevelez-kløften lenger nord og nede i Alpajarradalen som ligger i “nærområdet” til Mecina hvor vi bodde hele uken. Her slynger stier med krappe hårnålsvinger seg opp og ned av bergsidene, og gir deg flott utsikt mot de små, hvite landsbyene. Nær bebyggelsen vokser det fikner, mandler, appelsiner og olivner på frodige trær, og i grøftekantene blomstrer valmuer, soleier og mange andre slags blomster. Dette ble en ren bonus for en som er glad i både hage og ville vekster.

På fotturene kunne vi nyte de naturskjønne omgivelsene, og vi kom også tett på lokalbefolkningen og hverdagslivet. Andalucia er et landbruksområdet, med kulturlandskap, setervoller og tamdyr. Innerst i Treveleze-kløften hilste vi på en bonde med geiter, hest og hund, “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”.

Et par ganger var vi så heldige å få et glimt av villgeitene som holder til i fjellene, og en dvergørn kretset på himmelen over oss da vi tok en pause i nabobyen vår Pitres. Det var en fin opplevelse, siden dette er en rovfugl som ikke er observert i Norge noen gang og var et nytt bekjentskap.

 

Andalucia og Sierre Nevada er et sted for deg som liker å gå, men som ikke er ute etter den største kraftanstrengelsen i de virkelig høye eller stupbratte fjellene. Fordelen er også at det finnes mange alternative ruter å velge mellom. Rundt påsketider er været behagelig og blomstringen er godt igang, selv om det fortsatt var grågrønt på bakken.

Noen ord om maten hører også med. Byen Treveles ligger høyt og luftig og som skapt for å tørke spekeskinker, som kommer hit fra store deler av Spania. Vi fikk en liten omvisning på et av de mindre tørkeriene, og måtte selvsagt kjøpe med litt ytterst vellagret skinke hjem. Ost er en annen av spesialitetene  fra dette området.

En dag ble brukt til å besøke Granada og den arabiske bydelen, mens siste del av ettermiddagen ble brukt i den frodige hotellhagen. Dette blogger vi om litt senere.

Her er gruppen vi gikk på tur sammen med og under er kattene som lurte på hva slags rare folk som passerte.

Tekst og foto: Per og Kari

 

 

Posted in Reise, Ut i naturen | Tagged , , | 4 Comments

Mandarinand ble godbiten ved vannet

Varmen lar vente på seg, men vi bestemte oss for å stå opp tidlig å ha påskemorgen ved Østensjøvannet. En av de første vi fikk se var en vaggende liten skapning med korte bein. Vi har tidligere hørt at det har vært mandarinand ved vannet, men dette er første gangen vi fikk hilse på den staselige hannen i alle regnbuens farger. (Karis bilde over)

Mandarinand hekker egentlig i Øst-Asia, men en forvillet bestand har eksistert i Storbritannina siden tildig på 1900-tallet. Den blir også observert i Norge, men ikke så ofte, etter det vi forstår. Det er, som sagt, første gang vi ser den ved Østensjøvannet.

Dette er en art som egentlig ikke hører hjemme i Norge, og de forholdsvis sjeldne fuglene som dukker opp her hjemme er som regel rømt fra fangenskap.

Den svømte mest for seg selv, og mange av de andre fuglene var skeptiske, blant annet ei sothøne som jaget den avgårde (Pers bilde i midten). Også stokkendene ville ha den unna, men ikke så aggressivt som sothøna.

Nattefrost har ført til at et tynt islag har lagt seg i ytterkantene av vannet. Her boltrer måkene seg, og du kan høre skravlingen deres på lang avstand. Denne tar så kraftig sats at den tråkker hull i isen.

Per og Kari

 

Posted in Foto, Fugler, Ut i naturen | Tagged , | Leave a comment