Death Valley så det luktet svidd under føttene

deathvalley1Dette var en ganske sval dag i Death Valley. Termometeret viste bare knusktørre 46 varmegrader i skyggen da vi parkerte og labbet ut i de myke sanddynene. Vi visste at vi bare skulle rusle der ute en liten time, men etter bare få minutter var det klart at her ble det stekende hett.

Death Valley. Navnet kaller fram synet av kukranier og utslitte menn som sleper seg fram på knærne og fabler om vann. Mer nøkternt sett er det en amerikansk nasjonalpark i Mojaveørkenen vest for Las Vegas. Det laveste punktet ligger 86 meter under havoverflaten, og varmerekorden som er målt der er på 56,7 grader.Death-valley-3

Vi gikk en tur i sanddynene, men Death Valley er er også et spennende geologisk landskap der de eldste bergartene er noe sånt som 1,7 milliarder år gamle.

Death-valley-2Sanden danner fine, små bakker og optimistiske guider bar med seg surfebrett for dem som ville teste glien. Vel, de oppførte seg som om de var smurt med lønnesirup.

Det hjalp ikke hvor mye vi tok fart og kastet oss på, brettene humpet kanskje en halvmeter før det var full stopp.

Death-valley-1Ikke hjalp det å sette hendene i siden og kjefte på dem heller.

Vi hadde fått beskjed om at det var greit å gå i sandaler. Men etter noen minutter, når glovarm sand la seg mellom føttene og sålene, savnet vi solide sko. På vei tilbake over sanddynene var vi en stund rede for å få brannsår under beina, spesielt i nedoverbakkene. Kari fulgte strategien med å spurte nedover sanddynene så fort hun kunne for å få lidelsene overstått, mens Per valgte å skritte forsiktig for å få så lite sand i sandalene som mulig. En rask sjekk noen timer senere viste ingen blemmer under beina, så vi hadde klart oss bra. Men varmt var det!

deathvalley3deathvalley5Det er et uttrykk som heter å sette spor i sand, og denne jobben var det slangene som hadde tatt seg av. Det var sikksakkmønster over alt, men ingen klapring å høre.

Brannbilen har nok tatt sin siste tur. Dekkene har smuldret opp,  men den har beholdt fargen. Og vi falt for den talende tegningen på døren.

Ellers kan du jo gjette hva slags frodige planter som vokste rundt restauranten og souvenirkiosken ved veien.

Per og Karideathvalley2

 

Posted in Reise | Tagged , | Leave a comment

Høstfugler på rad og rekke

Mer høst enn den vi har på Østlandet i disse dager er det vel ikke mulig å få. Kari har flyttet fuglemateren opp på terassen igjen, og dermed har vi fått nærkontakt med «gamle venner». Her sitter pilfink øverst og gråspurv på rad og rekke i påvente av at den aggressive spettmeisen skal bli ferdig på materen.

Høstfugler-2

Høstfugler-4

I tillegg legger jeg ut noen bilder av grønnfink, kjøttmeis og en gråspurv omgitt av høstens fargepallett.

Per

Høstfugler-3

 

 

 

 

 

Høstfugler-1

 

 

Posted in Foto, Fugler | Tagged , , , | Leave a comment

Havasupai camp i bunnen av Grand Canyon

grandcanyonnede1Et av de store høyepunktene på USA-turen vår var turen ned i bunnen av Grand Canyon og overnattingene i Havasupai camp.

grandcanyonnede6Selv om det er flott å se naturfenomenet Grand Canyon fra toppen, er det likevel en helt spesiell opplevelse å gå ned i den kjempesvære kløften, og la seg omslutte av de steilbratte fjellsidene i rød stein.

Grand-Canyon-havasupai-7Vi startet på Hualapai Hilltop, der indianere med hester farter til og fra, både med varer til landsbyen og utstyr til turistene. Ruten ned til Havasupai camp,  er en moderat til middels krevende rute. Den åpner i bratte hårnålssvinger ned fjellsiden, men flater ut når vi nærmer oss bunnen mange hundre meter lenger ned. Hele turen er på ca. 16 kilometer, og selv langt ut i september er det dampende varmt, så det er særdeles viktig å ha med nok vann.

grandcanyonnede5Som bildet viser, er det også godt med lunsj under ei berghylle og en pust i bakken

Nede i bunnen passerer vi den lille landsbyen Supai, som skal være den mest isolerte i hele USA. Her går fortsatt posten med hest! Men det er en liten kafé og en butikk her. Og vi må innrømme at sjelden har en kald cola med isbiter smakt så godt. Og etter at vi hadde drukket opp, stappet vi resten av isbitene ned i camelbackene våre. Herlig! Så var vi klare for den siste timen inn til Havasupai camp.

Teltene våre sto allerede oppe da vi kom ned sent på ettermiddagen, etter å ha passert Havasupai Falls, en ganske stor foss rett ovenfor campen.Grand-Canyon-havasupai-5

Her var det ingen grunn til å sutre over den dampende varmen. Det var bare å få på seg badetøy og plaske ut i den turkisgrønne elva nedenfor teltene. Vannet var forfristende småkaldt og fikk kroppstemperaturen tilbake til normalen.

grandcanyonnede3Maten er verd en liten historie for seg. Guidene disket opp med ost, kjeks og frukt til venterett, før det var full kjøttmiddag rett fra utendørs feltkjøkken. Alt båret ned på hest og rigget for anledningen. Da skulle det bare mange at vi andre tok jobben i oppvasken på rundgang.

grandcanyonnede8Vi er godt vant til teltliv fra mange ferier. Men dette er første gangen vi har ristet fjellskoene før vi tok dem på, for å være sikre på at det ikke hadde flyttet inn edderkopper og skorpioner. Hodelykt ver også helt nødvendig når vi gikk til utedoen eller vannposten, som lå noen hundre meter unna, i bekmørket. Flere andre så slanger, men vi kjente bare på spenningen. Og mens vi roet ned for kvelden, glitret et hav av stjerner over kløften i Grand Canyon.Grand-Canyon-havasupai-6

Grand-Canyon-havasupai-3Etter ferskbrygget kaffe og god frokost gikk vi langs elva og klatret ned til Mooney Falls, en annen idyllisk foss i bunnen av Gand Canyon. På vei dit må vi klatre ned en bratt klippe, der ruten er sikret med kjetting, og med to stiger nederst. Deler av stien går inne i to små tuneller i klippesiden.

Vel nede kan vi gå langs den lille elva som 13 kilometer lenger fram renner ut i mektige Colerado River. Langs ruta er det flere små badeplasser, og etter å ha tatt et formiddagsbad, kan vi vasse hjemover, mens vi ser vannet fosse fra Monney Falls i det fjerne. Et flott syn!Grand-Canyon-havasupai-4

grandcanyonnedeJeg (Kari) droppet klippeklatringen og gikk heller på en liten fotosafari langs elvekanten alene.  Der hadde øvenstikkerne oppvisningsflyving, før de satte seg ned for å posere, og “småøglene” for opp og ned av trestammene. Bildet som ligger helt øverst, av indianeren som kommer ridende, ble tatt rett før soloppgang denne morgenen.

Senere ble det nye bad oppe ved selve Havasupai Falls for alle, der noe av det morsomste var å hoppe i et halvannet meter høyt vannfall rett nedenfor selve fossen. Det var også en kraftanstrengele å forsøke å svømme så tett opp til vannfallet som mulig.grandcnyonnede2

Denne kvelden kom det noen kraftige vindkast gjennom kampen. Alt løst måtte sikres, og lynene for på kryss og tvers der oppe. Men til alt hell slapp vi unne regnskyllet, som kunne ha ført til at vi måtte evakueres.

Jgrandcanyonnede7eg (Per) måtte ut av teltet et par ganger siste natten, og siden jeg visste at klapperslangene er mest aktive om natten, lyste jeg godt foran meg mens jeg gikk. En gang så jeg en ganske stor edderkopp, og neste tur  en mus. Da lyste jeg ekstra godt både på stien og i krattet rundt, men jeg så ingen lysende øyne , så da kunne jeg trygt gå videre.Grand-Canyon-havasupai-2

grandcanyonnede.8Neste morgen var det tidlig på’n. Allerede klokka fem var Kari ute av soveposen etter å ha våknet av at det luktet nykokt kaffe, og det tok ikke så mange minuttene før det var fullt liv i leieren.

Vi hadde 16 kilometer å gå, med en ganske brutalt bratt stigning på slutten av turen, så det var ingen god ide å drøye for lenge før vi gikk avgårde. Dessuten var det ikke så varmt tidlig på morgenen, men vi var likevel nøye med å fylle opp camelbackene våre, pluss en ekstra vannflaske for å ha nok til hele turen.

Grand-Canyon-havasupai-1Alle varer og utstyret i campen blir fraktet med hest eller mulldyr, derfor gjelder å ha øyne og ører med seg når du går, og gjøre plass til de små karavanene som skal forbi på de smale stiene. Nesten alltid dilter det en hund eller to bak, som blant annet passer på at hestene eller mulldyrene holder seg på stien. På de flate partene i bunnen av kløften, så vi noen ganger en hest som prøvde å ta en annen vei, men da var hundene på plass med en gang og sørget for at den kom seg inn i flokken igjen.grandcanyonnede4

Lurer du på om formen holder helt opp, er noen små råd som gjelder. Sørg for å ha vann nok og husk å drikke. Gå i jevnt tempo og skru ned farten når du kommer til oppstigningen med hårnålsvingene. Ta noen korte pauser i de små skyggepartiene, men sørg for å holde kroppen myk og i siget. Da kommer det lille huset på toppen nærmere og nærmere.

Jeg kom opp igjen og rakk bussen. Her er forarbeidet til turen.

Slik opplevde vi Grand Canyon fra kanten og i luften fra helikopter.

Hadde vi fått et eneste ønske, skulle vi gjerne ha vært nede i den grønne oasen mellom de røde fjellene noen dager til.

Per og Kari

 

 

 

Posted in Foto, Reise | Tagged , | 3 Comments

Pelargoniene flytter inn for vinteren

pelargonokt1Er det rart jeg er glad i pelargonier. Se bare på Dronning Ingrid (over). Hun kom i hus som en kraftig, liten plante tidlig i vår, og nå står hun fortsatt i full blomst i drivhuset. Nye knopper er i utvikling, så det ser ikke ut som hun har tenkt å gi seg med det første. Min egen, selvsådde Raspberry Riple har også klart seg bra (under til venstre).

pelargonokt.4

På øverst hylle i drivhuset (under) har jeg flere av de småvokste villarter. De gjør ikke så mye ut av seg i bladverket, men det lette blomsterfloret fortsetter og fortsetter. Denne henger nå som et slør foran sommerfugllampen. I drivuset har den også selskap av Black rose, som jeg var så heldig å få i vår. Den har rosa blomster og et helt mørkt bladverk med grønn kant.pelargonoktober7

perlargonokt5Sesongen for pelargoniene på terrassen ble avsluttet denne helgen. Temperaturen sank ned mot null et par netter i forrige uke, og blomstringen var på hell, så det var ingen grunn til å ta noen sjanse. Derfor disse raske bildeglimtene for å huske hvor fine de er, fram mot neste sesong. Det er Black Rose som er under.

pelargonoktEt par av de ivrigste blomstrerne har fått forlanget sesong i drivhuset. Resten er nå stablet side om side på hyller ned i krypkjelleren. Der er det bek mørkt, men det pleier gå bra med det store flertallet. De pelargoniene som takker for seg er ofte små med dårlig rotfeste eller store og tandre. Den lodne, pepermynteduftende tomentosum er en av disse. En av dem som nå er i vinterdvale er Withe Glitter.pelargonokt2

perlargonokt.3Det enkleste rådet jeg kan gi er at jo mindre lys det er der plantene skal stå, dess kaldere må de ha det. Men sørg for at temperaturen ikke kommer under frysepunktet.

Den skeive skapninge helt til slutt vet jeg ikke hva heter. Den har stått på en provisorisk hylle over veden ved kjellerveggen, og kjempet seg gjennom sommerens tørkeperioder. Nå blomster den så det står etter i høstregnet.

Det er mulig du får en siste pelargoniumhilsen når drivhuset stenges for vinteren.

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Foto, Hage | Tagged | 1 Comment

Asters og anemoner trosser oktoberkulda

høstasters Store snøfiller og iskaldt regn har klasket ned over hagen de siste dagene. Men verken tuene med høstasters eller de hvite anemonene ser ut til å bry seg om den brutale behandlingen.

høstblomster2Fortsatt her jeg en del mer tandre planter som står der ute og hutrer, men så lenge det ikke er frost, holder de liv i seg.Når det blir oppholdsvær får jeg fortsette vandringen fra terassen og inn i krypkjelleren. Sitrontre, oliven og en del av pelargoniene skal få et stopp i drivhuset, før de må i vinterdvale.

Kari K.

Posted in Foto, Hage | Tagged , , | Leave a comment

Grand Canyon – den kjempedigre kløfta

grandcanyon4Det er vanskelig å tro sine egne øyne når du står på toppen og ser utover Grand Canyon. Den er så svær, der den skjærer seg gjennom landskapet 1600 høydemeter under resten av landskapet. Den er 446 kilometer lang, og bredden varierer fra 500 meter til 29 kilometer.

grandcanyon5På USA-turen vår så vi dette naturfenomenet fra alle vinkler, får vi nesten si: Fra kanten på south rim, fra luften i helikopter, og ikke minst fra bunnen. Men turen ned til Havasupai Camp kommer til vi tilbake til. Denne bloggposten skal handle om Grand Canyon sett ovenfra, og litt fra siden.

grandcanyon6Vi startet dagen med å gå langs kanten ved South Rim, og stien «Trail of Time» som ender med et gratulasjonsskilt: Du har nettopp gått en tidslinje på to millarder år! Dybden på Grand Canyon gjør det nemlig mulig å finne steinlag som er så gamle, og på denne spesielle stien er det utstilt steiner fra de ulike tidsepokene, noe hovedguiden vår, Jimmy, ivrig og kunnskapsrik fortalte om.

Grand-Canyon-3Vi var aldri på nordsiden av kløften, men sørsiden byr på fantastisk utsikt ut over det spektakulære landskapet, men i grunnen ingen stor friluftsopplevelse, bortsett fra en tam hjort. Alt er veldig godt tilrettelagt, med asfaltveier, store parkeringsplasser, butikker, kafeer og gallerier, blant andre galleriet til Kolb-brødrene, fotopionerer som gjorde en stor innsats i å fotodokumentere Grand Canyon tidlig på 1900-tallet.Grand-Canyon-5

Men utsikten! Den er en storslått opplevelse uansett hvor godt tilrettelagt den er. Hvis du er riktig heldig, kan du også få med deg en majestetisk kondor, en av de 72 gjenlevende i Grand Canyon-området. Vi så ingen ved selve kløften, men vi hadde sett en av dem ved Horseshoe Bend dagen før, så vi var fornøyd. Dessuten er det mange ravner som tar noen oppvisningsrunder ved kanten. Nok å se på, med andre ord.

Grand-Canyon-1grandcanyon1Det store høydepunktet var helikopterturen over Grand Canyon. Den koster noen kroner, men hvert av de 45 minuttene var verd det. Først ble vi veid inn, før vi fikk utdelt redningsvest og ble plassert seks i et helikopter. Dette var min (Karis) første tur under propellen, og forventningene kjentes i magen da vi lettet og fløy stødig over den grønne skogen. Myke toner kom ut av høretelefonene, og piloten småpratet hyggelig.

Så steg de dramatiske åpningstonene fra “Also sprach Zarathustra”, som ble brukt som musikalsk motiv i filmen “En romodysse” i ørene.  Høyere og høyere. Skogen endte brått der framme, vi passerte den stupbratte kanten, og det kjentes ut som om bunnen falt ut og vi hang i løse lufte. grandcanyon3Etter hvert som vi fikk summet oss, var det bare å nyte det fabelaktige landskapet. Lag på lag med bergarter, underlige fjell og Coloradoelven som ålet seg grå langt der nede. Mange av formasjonene har navn, og denne blir på folkemunne kaldt hangarskipet. Også her tar du deg å lure på hvem det er som har bygget disse skulpturene.

garndcanyon2Enkelte steder kunne vi se en sti som snodde seg gjennom det kupperte terrenget, og vi visste at neste dag var det vi som skulle gå de 16 kilometrene ned i kløften til Hava Supai. Der ventet nye, storte opplevelser ved elven under stjernehimmelen.

Per og Kari

Du har kanskje også lyst til å lese: 

Grand Staircase-Escalante: Vakre fjell og trange kløfter

Zion nasjonalpark: Høyt og smalt på Angels Landing

Williams og ville vesten langs Route 66

Bryce Canyon nasjonalpark: Uvirkelige steinformasjoner

 

Grand-Canyon-4

Posted in Foto, Reise | Tagged , | 1 Comment

Høst i trillebåra

høstihagenDenne høsten har vært mild og snill, men i dag bestemte jeg meg for å starte forflytningen.

høsttrillebårDet er mange planter som skal i hus før vinteren, og det er praktisk å benytte trillebåra. Da jeg kom for å hente den, hadde høsten flyttet inn. Regnværet i helgen hadde fylt båra med vann, og fargerike blad fra kirsebær og bjørk, svømte rundt som tropiske fisk. Og da jeg kikket gjennom kameraet, var det nesten som å snorkle. Til slutt måtte akvariet vike plassen for pelargonier, som nå står på hyllene sine i krypkjelleren.

En liten solsikke har vokst opp i ingenmannsland nå utover høsten. Det er fuglene som har stått for såingen, men under uværet i helgen har stilken sviktet. Nå hviler den hodet på teppet av høstløv.høsthage2

Foto: Kari K.

Posted in Foto, Hage | Tagged , | Leave a comment