Tomatene holder koken i drivhuset

Gleden ved å ha drivhus blir ekstra stor nå utover høsten, og kortgått mat får en klar betydning.  Tomatene som ble sådd inne tidlig på våren holder fortsatt koken, og det aller fineste er at det er mange forskjellige sorter som gir god avling. Høstingen startet så smått i slutten av juni, og så dro det virkelig på utover i august og september.

Hva vi bruker alle tomatene til? Sauser, salater, omelett, gryteretter, pålegg og rett i magen. Noen er så gode at det blir festmat bare med et par saltkorn og kanskje en dråpe olivenolje.

Frostnettene truer, og varmeovnen er satt på termostat inne i drivhuset, så da ligger alt til rette for at sesongen kan vare noen uker til. Og en ting er viktig. Jeg må huske på å ta frø. Da er jeg sikret de samme gode tomatene neste sesong også.

Chilien koser seg sammen med pelargoniene. Vi fikk store mengder i fjor, men ingen av oss er glad i flammesterk mat, derfor er det begrenset hvor mye vi klarer å spise. Nå er sortene valgt med omhu, og neste vår blir det nye eksprimenter.

Ute strekker bønnene seg i høyden, og det er fortsatt noen klare for høsting. Men her er det slutt så fort frosten fester grepet. Solsikkerne derimot, tåler litt kulde, og så blir frøkjernen mat til fuglene.

Kari K.

 

Advertisements
Posted in Drivhus, Kortgått mat | Leave a comment

Løvene ga oss kongeopplevelser i Masai Mara

Vi er nettopp tilbake fra en tur til Kenya nå i høst, sammensatt av jobb og safari. Der besøkte vi blant annet nasjonalparken Masai Mara, og for oss som er mer enn gjennomsnittet glad i katter, ble alle de flotte møtene med løvene en fantastisk opplevelse.

Løvene var tidligere svært utbredt og levde over hele det afrikanske kontinentet. Nå er de imidlertid utryddet nord for Sahara, og også sterkt redusert i andre deler av Afrika. Det anslås at bestanden nå er under 100.000.

Men, som dere ser, løvene ga sitt beste for å vise oss at de jobber med å bli flere.

Vi kjørte to dager i nasjonalparken med det lille selskapet Flamingo Safari, og  Daniel Kikwa som stødig sjåfør. Han samarbeider med det norske prosjektet «Hjelp til selvhjelp», som har hjulpet han å etablere safarifirmaet, og det var en fryd å samarbeide med den kunnskapsrike kenyaneren.

Han var solid, hyggelig, og ikke minst var han flink til å posisjonere bilen slik at vi fikk god sikt og mulighet til å ta de bildene vi ønsket.

Masai Mara ligger sørvest i Kenya, helt på grensen til Tanzania. Så sent som i oktober i år ble den kåret til Afrikas beste nasjonalpark, foran andre kjente parker som Krüger i Sør-Afrika og Serengeti i Tanzania.

Det kan vi godt forstå. Med sine mange løver, elefanter, geparder, lepoparder, nesehorn, gnuer, antiloper og ikke minst drøyt 400 forskjellige fuglearter, er du nærmest garantert flotte naturopplevelser når du kjører inn i parken.

Men, bare for å understreke, dette er ville dyr som lever fritt. Derfor kan det egentlig ikke gis noen garantier. De kommer og går som de vil, og kan verken «bestilles» eller regisseres.

Vi kommer tilbake til de andre dyra, men nå skal vi altså konsentrere oss om løvene vi møtte:

Det er nesten som en liten høytidsstund når en løvinne på over 150 kilo kommer majestetisk gående mot deg på bare noen titalls meters avstand. Selv om du sitter trygt inne i en safaribil, er det likevel noe instinktivt i kroppen som sier at dette er noe du skal ha stor respekt for.

Vi så løvene både enkeltvis og i små flokker. Løvene lever sammen i «familier» på mellom tre og ca- 30 dyr av løvinner som er i slekt og ungene deres. Flokkene domineres en én eller noen få hanner, som hele tiden må forsvare posisjonen sin mot andre hanner. Det er stort sett hunnene som jakter, men noen ganger hjelper «far» til. Den største flokken vi så samlet var på drøyt 20 med smått og stort.

Ungene blir oppfostret av hele flokken, og vi så flere eksempler på at hunnløvene tar seg godt av alle de små. Vi opplevde også et festmåltid i familien, der 8-10 løver samtidig tok for seg av en nyslått sebra. Stort sett var det fred og harmoni, men noen ganger litt glefsing dem imellom om de beste kjøttstykkene.

Løvene virket veldig rolig og harmoniske når de ikke var i jaktmodus, men heller ganske dorske. Så har de jo heller ingen fiender som de hele tiden må være på vakt for.

Den siste ettermiddagen hadde det bygget seg opp et skydekke over Masai Mara, og det var for å understreke kontrasten mellom de litt dramatiske skyene og harmonien blant de hvilende løvene at jeg (Per) gjorde noe som kanskje ikke er helt etter boka. Jeg sjekket at sjåføren var opptatt med noe annet, åpnet vinduet så mye det lot seg gjøre, og lente meg ut  så langt jeg klarte og holdt kameraet så lavt jeg kunne ned langs bilsiden for å få et lavt standpunkt.

Den ene løven reiste litt på hodet og åpnet halvveis et øye mens jeg holdt på, og i min fantasi tenkte den vel noe sånt som: Jaja, du får holde på, men jeg er mett og gidder ikke å bry meg.

Foto: Per og Kari

(Vi har tatt halvdelen av bildene hver)

Posted in Reise, Ut i naturen | Tagged , , | Leave a comment

Det er enkelt å lage egen saft

Saft laget av bringebær og rips har vært favoritten hos oss, men de siste årene har den fått hard konkurranse av en dyprød spesialutgave laget av våre egne druer.

Vår egen druesaft

Da jeg vokste opp hadde mor saftkoker, men vi velger å koke saft på den helt gamle måten. Det du trenger å investere i er en silepose og et stativ, som vist på bildet. Når saften kokes godt og flaskene er grundig rengjort, er det ikke nødvendig å tilsette annet enn sukker. Da kan du hente fram en smak av sommer utover hele vinteren, og solbær er ekstra godt på den kaldeste årstiden.

Det meste av bær kan saftes, og det pleier å være enkelt å få tak i rips, for mange har for mye. Personlig synes jeg den kan være litt skapt, men får den følge av litt bringebær eller blåbær, blir det en søtere blanding.

Slik gjør du: Plukk bærene, hell dem i en kjele og fyll på med to dl kaldt vann per liter bær. Varm forsiktig opp til kokepunktet og la bærene trekke til de blekner. Sett stativet med sileposen over en bøtte eller lignende og øs opp bærmassen. La det dryppe fra seg i cirka en time, men ikke over natten.

Mål opp saften og ha den tilbake i rengjort kjele. Varm raskt opp til kokepunktet og rør i 5-6 dl sukker per liter saft. Dette er en smaksak, men sukkeret gjør også saften mer holdbar. La saften få et godt oppkok og skum godt. Bruk trakt og hell helt opp på varme, godt rengjorte flasker. Jeg pleier å sette dem en stund i stekeovnen på 120 grader for å være på den sikre siden. Skru korkene tett på, merk flaskene med innhold og årstall og sett dem på et kjølig sted.

Noe av det aller beste er å kunne ta opp egen saft til risgrøt eller koke rød saus til andre desserter. Men det er klart det er lov å ta seg et forfriskende glass på varme sensommerdager også.

Tekst og foto: Kari K.

 

 

 

Posted in Hage, Kortgått mat | Tagged , | Leave a comment

Blanede bær er god, frisk og billig dessert

Vi er inne i høysesongen for kortgått mat, og ingen ting er billigere enn bær du kan gå i skogen for å plukke, eller høste fra egen hage. Hjemme hos oss har vi et godt utvalg. Noe som passer en dessertfamilie bra. For du vet at selv om du har spist en god hovedrett, så smyger desserten seg mellom som en søt og god avslutning.

Velg bær ut fra hva du liker. Hos oss er det rikelig med rips, men jeg synes den kan bli litt syrlig og skapt så den trenger litt oppmyking. Da er søt bringebær glimrende. Solbær gjør desserten litt mørkere i smaken og noen halve kirsebær er kommet med, for kunne nytte dem, før fuglene tømmer treet. Personlig synes jeg det er best med et lett dryss sukker over.

Nå er det også tid for blåbær, så du står fritt til å teste kombinasjoner.

Bærene spises med en lun vaniljesaus. Og hvis Per fikk siste ordet ville han si at nesten all dessert blir bedre med vaniljeis.

Kari K.

 

Posted in Hage, Kortgått mat | Tagged | Leave a comment

Sommer-ro ved Rokosjøen

En storlom seiler forbi mellom vannlinjene, og et måkepar tar av fra den lille holmen der geitramsen danner en lilla glorie i kveldssola. Du kan ta en svømmetur i det stille vannet eller sette deg i båten, nyte stemningen og kanskje prøve fiskelykken. Et døgn ved Rokosjøen er sommeren med stor S, og slik har det vært så lenge jeg kan huske.

Den hyggelige invitasjonen kom også denne gangen. Torill lurte på om vi stakk innom hytta, og det er enkelte ting det er viktig å få inn på ferieplanen, sammen med de andre små rundturene på Hedmarken. Mulig det er litt nostalgi, men opplevelsene er i alle fall splitter nye.

Slik så det ut forrige sommer ved Rokosjøen.

Denne gangen viste lyset seg fra sin aller beste fotoside, med skifting fra en klar kveld til morgentåke som drev over holmene og skapte en trolsk stemning.

Også i år beæret en storlom oss med et besøk inne i vika. Den flotte fugler svømte majestetisk rundt mellom vannliljene i et fotovennlig ettermiddagslys. Vi ble litt bekymret da det dukket opp en mink på steinen bak fuglen, men den skulle heldigvis ikke ut på fuglejakt denne ettermiddagen.

Nese morgen var Per først oppe. Da klokka nærmet seg fem fikk han med seg fuglene som fløy foran den morgenrøde himmelen.  Selv midt på sommeren kommer det ofte morgendis over Rokosjøen, og i soloppgangen gir det en trolsk stemning og masse spennende fotomotiver. Dis og motlyset var både vakkert og spennende.

Bildet aller øverst viser selve signaturen ved Rokosjøen. Her speiler Rokoberget seg og gjør seg klar til en ny dag. Rokoberget et vigslet sted, som er i fullt bruk, og steinfundamentet etter kirken står fortsett igjen. På Wikipedia kan vi lese at St.Mikaels kirke er omtalt i et pavebrev fra 1254 og antas å ha vært valfartskirke en gang i tiden. Ruinen ble gravet ut i 1906–07, da et uthus som stod på stedet, ble fjernet. En merket pilegrimsled går rett forbi.

Mer fra Rokoberget her.

Å gå rundt i naturen i en slik nydelig morgenstund gjør det vel verdt å bli litt trøtt utpå dagen.

Tekst og foto: Per og Kari

 

 

Posted in Foto, Fugler, Reise, Ut i naturen | Tagged , , | Leave a comment

Sykkeltur rundt Helgøya – en øy med mange muligheter

Helgøya er Norges største innlandsøy og ligger midt i Mjøsa. Den er blitt et utfartssted for folk i Mjøsregionen, takket være et variert tilbud som spenner fra mat i idylliske omgivelser til klatrepark. Og mellom der kan du få en hageopplevelse på Hovelsrud gård, som er gjenoppbygget etter planene fra 1840.

I ferien bodde vi i telt noen dager på Strandheim Camping på Nes, og bestemte oss for å sykle Helgøya rundt.  Vi kjørte til Tingnes og satte fra oss bilen på parkeringen for badegjester. Så satte vi oss på syklene og tråkket over brua. Den har bare en kjørebane, og du rekker aldri over på «bilgrønt», så du må enten trille eller sykle forsiktig over uavhengig av trafikklyset.

Selve rundturen er på elleve kilometer. Du må regne med å tråkke på litt fra Mjøsa og opp i landskapet, men på hjemturen triller du så lett som bare det ned mot brua til Tingnes og Neslandet.

Vi holdt venstre og fulgte Helgøyavegen på østsiden av øya. Oppe i lia kunne du nesten kjenne et blikk i nakken, og der stakk et grønt hode opp av bakken. Dette er midtpunktet i en av flere fine hager.

Både fruktblomstringen i Hardanger og kirsebærblomstringen i Japan er kjente turistmål. Men du skal heller ikke kimse av potetblomstringen på Østlandet. For en tid siden syklet vi forbi en skinnende hvit åker i Ås, og her på Helgøya (bildet øverst) strakk fårer med lilla blomster seg med mot Mjøsa.

Rundt halvveis kom vi til Skafferiet på Hovinsholm, som ligger på sørspissen av øya. Her er det fri utsikt til Hamar, Stangelandet og Kapp på Opplandsiden. Vi kom før kafeen hadde åpnet, så vi tok turen ned til Mjøsa, og gikk ned til brygga helt i strandkanten der vi kunne se ut på den lille Hovinsholmen. Her legger også båtene fra Mjøscharter til.

Skafferiet er en idyllisk hagekafé i arbeiderboligen på tidligere Hovinsholm gods. Ved siden av kafé, finner du også en landlig butikk med økologiske produkter med utgangspunkt i lokale råvarer. Stedet er blitt et yndet utfartssted, og bare mens vi satt der med en god kringle og kaffe, ble store deler av uteområdet fylt opp med par og familier på søndagstur, i mange tilfeller kom både mor og far, barn og besteforeldre og benket seg ved bordene. Stilen er sjarmerende nostalgisk, med servring ved bordene.

Så bar det nordover på vestsiden av øya, og neste stopp var Hovelsrud gård. De første vi møtte der var Anne-Lise Grosberghaugen og Arne, broren til Per. Ingen av oss visste at de andre skulle på samme sted, så det ble en hyggelig overraskelse for alle.

Hagen på Hovelsrud er tilbakeført slik den var i 1840, med grusganger, bær, frukt og geometriske former. Den ligger på en fin bakkekam og strekker seg mot Mjøsa. Vi var har på en solfylt søndag der det bugnet av rips, solbær, bringebær og mye annet.

Kjøkkenhagen har stil som et fransk potager, der blomster og grønnsaker fremhever herandre. Salaten danner vakre mønstre og ringblomstene stråler gult i det åpne landskapet. En trapp med pelargonier har også sin sjarm. Hagen er åpen for besøk hver søndag ut august.

Vi stoppet ikke ved klatreparken, som ligger litt nord for Hovelsrud gård. Men vi registrerte at parkeringsplassen var full, og vi så mange mennesker på vei til og fra. De vi har snakket med i Hamarregionen skryter også av parken, og sier den holder god standard.

Helgøya Klatrepark åpnet den 21. mars 2015, og parken har ni løyper, 13 ziplines, og totalt 133 klatreelementer. I vanskelighetsgrad spenner løypene seg over alt fra barne- og opplæringsløyper til svart løypa som har utfordringer for selv den mest drevne.

Du kan lese mer om klatreparken her:

Vi avsluttet runden på Marinaen, som ifølge lokale kjentfolk serverer de beste bakte potetene i mils omkrets. Vi har ikke spist oss rundt på Hedmarken, så vi kan ikke verifisere akkurat den påstanden, men de potene vi fikk var mer enn nok til å stille sulten, og de smakte kjempegodt.

Helt ferdig med maten var vi heller ikke. For over brua, på fastlandet, har de minst like gode kaker som på Skafferiet (stadig ifølge lokale kjentfolk), og til langt lavere priser. Så vi måtte teste det også. Vi skal ikke opphøye oss til smaksdommere, men kan slå fast at vi fikk gode kaker begge steder.

Tekst: Per og Kari

Hovedfotograf: Kari

 

Posted in Hage, Reise | Tagged , , , | 1 Comment

Den rosa romantikken blomstrer

Det enkleste er å si at hagen vår er et lite småbruk der det meste er lov. Den ene dagen kan vi trekke fram et virvar i lilla, gult og oransje, og den neste snur vi kameraet en annen vei og fanger opp rosa, romantiske nyanser.

I innerste kroken av drivhuset, bak en skog av tettvokste tomatplanter, står en knallrosa lykkekløver jeg fikk av hagevenn Sunniva for noen år siden. Den blomstrer gjennom nesten hele sommeren, men først nå la jeg merke til at det står en kjeksboks med rosa hjerter i bakgrunnen.

Ei stor hurdalsrose sto nær inngangsdøra da vi flyttet inn. Den vokste i alle retninger, og til slutt ga Per den en grundig klipp. Nå har den kommet tilbake i mindre utgave, og den siste uka har en søt lukt av rose fulgt oss på veien inn og ut av huset.

Den rosa stjerneskjermen (under) er ikke enkel å styre. Den truer med å fylle hele staudebedet. Samtidig er den helt fortryllende nå som skjermene skinner i kveldslyset. Humler og bier har også stjerneskjermen som en av sine favoritter.

Skal du kjøpe bare en plante for å skape romantisk stemning utendørs, så holder det med en kraftig Droning Ingrid, eller Mårbacka, som den heter på svensk. Denne pelargionien er sart i fargen, men vokser kraftig og tåler det meste. Vår eldste har vi hatt i mang år, og den klager ikke selv om den må overvintre i en beksvart krypkjeller.

Rosa fuksia (til høyre) er over grensen for sukkersøtt, men opp mot et svart smijernsrekkverk blir den tøffere i stilen. Det er nesten som å ha skinnjakke over tyllkjolen.

Foto: Kari K.

Posted in Foto, Hage | Tagged , , , | 1 Comment