Det er noe underfundig med kuer

Feriedagene våre i Costa Rica var fylt av kurer. Jeg klarer ikke å få nok av dem, men Per er litt engstelig. Det forstår jeg godt, med den fæle fantasien.

Det var kuer langs bygdeveiene der vi gikk i innlandet nær vulkanen Turrialba. De beitet mellom potetåkere og jorder med kål, og hadde et nysgjerrig blikk på fremmedfolk som kom rekende med sekk på ryggen.

“Kua mi jeg takker deg”, sang vi på barneskolen. Hjemme hos oss på småbruket sto de tre båsene tomme, etter at bestefar døde, men kuene på nabogården beitet på andre siden av gjerdet. Nå skal det sies at jeg hadde et ganske anstrangt forhold til iltre oksekalver og viltre kviger. De gikk alltid i flokk der det bugnet av knallrøde villjordbær, og når jeg dristet meg til å plukke, kom de byksende. Har du hastverk, er det ikke så greit å smyge seg gjennom piggtrådgjerdet, så det ble noen rifter i buksene. Nå var dette langt fra det verste, for jeg var et evig reparasjonsprosjekt, til mors fortvilelse. De store kuene, der vi plukket blomster, var mye roligere, så her gjalt det bare å være våken for ikke å plante tøyskoen i ei av de digre rukene.

Her kan du lese mer om turen vår til Costa Rica

 

Jeg veg vet ikke om det er noe som heter kutyding. Personlig lurer jeg litt på hva de tenker på der de står eller ligger og gumler, mens de ser på deg med mysende øyne. Det er i alle fall lett å se hvor vi har lært å tygge tyggegummi. Nye kuer dukket opp hele tiden på Coste Rica-turen. Ei sto bak en port i morgentåka, ei kikket opp bak et steingjerde, mens en tredje var i gang med å føde. Det ser riktig trivelig ut der kuene samler seg i ei klynge. På bildet under har den ene funnet seg ei varm, trygg boso, mellom alle de andre.Husene langs veien lignet ikke så mye på våre røde fjøs og låver. Men de hadde utvilsomt sin sjarm, og gir ly for regnet. Vinter og snø trenger de ikke å bekymre seg for på de kanter, der det sjelden er under pluss 15.

Du lurer kanskje litt på hvorfor Per er redd for kuer. De er store og tunge, og han ser for seg at de vil legge seg ned og rulle over han som en dampveivals. Se for deg et omriss som av Donald i asfalten. Nå skal det sies at jeg har sett mange kuer, men ikke en eneste en har rullet.

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Foto, Reise | Tagged , | Leave a comment

Den gule sykkelen og Stillehavet

Fra reisen til Costa Rica hører det også med et bilde til sykkelsamlingen. Jeg falt for denne gule, som sto så fredfullt på stranda ved solnedgang. Eieren nøt de siste, varme strålene over Stillehavet, og det gjorde vi også.

Foto Kari K.

Posted in Foto, Foto - Sykler, Reise | Tagged | Leave a comment

Fristende å så, men vær tålmodig

Tålmodig er egentlig et fremmedord. Jeg orket aldri å vente i køa da den egenskapen ble delt ut. Derfor kribler det i fingrene, nå som jeg har litt ekstra tid i feriekarantene. Det har heller ikke vært noen ordentlig vinter, så det oppleves som om våren har vært her i evigheter. Ute i bedene blomstrer krokus og juleroser, og hvitløken som ble satt ned i fjord høst, spirer grønn og fin i kjøkkenhagen. Tror jeg må teste et lite dryss i eggerøra. Rabarbraen viste seg i februar, men siden har den stått stille.

Her kan du kjøpe frø på nett

Eskene med frø fra i fjor er tatt fram, og i dag kom også en godtepose med årets frø i posten fra Rara Vexter i Sverige. Men det er bare å innse at selv om jeg skal så igang bønner og erteblomster inne, så er det bare å vente. Er det noe som er sikkert, så er det at det kan slå til med frostnetter til godt over 17. mai. Blir plantene stående for lenge i stuetemperatur, blir de lange, strantete og lyse grønne. Selv i bra lys. Er du av de ivrige og har plass, kan du selvsagt montere vekstlys og gjøre dette ordentlig.

Nå skal det sies at jeg har startet litt. Tomater, chili og paprika spirer på stuebordet, og noen sommerblomster kom også i jorda denne uka. Nå er jeg så heldig å ha drivhus, så når plantene er store nok skal de pottes om og flytte ut. Men det krever også at jeg klarer å holde det lunt nok med den lille varmeovnen i drivhuset. Så vær tålmodig. Det har også liten hensikt å så i den kalde jorda ute.

Det er nok å gjøre i hagen, uansett. I dag har Per og jeg tenkt å finne fram sag og hagesaks og gå løs på epletrær og bærbusker. Det heter seg at et epletre skal være så luftig at du skal kunne kaste hatten din gjennom grenene. Vi har frittvoksende trær som er ove 60 år gamle, og skal nok være glede om vi kan få gjennom en tennisball. Men rips, solbær og stikkelsbær skal få seg en real omgang.

Her kan du lese litt om hvordan hageinteressen min spiret

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Foto, Hage, kjøkkenhage, Kjøkkenhage for nybegynnere | Tagged , , , | Leave a comment

Innholdsrik langhelg i Costa Rica

 

Det skulle bli en 16 dagers tur til Costa Rica, men viruset Covid-19, ville det annerledes. Vi endte opp med en langhelg litt lenger enn vanlig. Men noen fine opplevelser fikk vi uansett med oss i dette frodige og gjestfrie landet i Mellom-Amerika.

Vi reiser ofte med et dansk reiseselskap som heter Topas, og vi befant oss allerede i Costa Rica da både danske og norske myndigheter ga beskjed om at landets borgere i utlandet skulle ta seg hjem så raskt som mulig. Dette hadde vi forståelse for.

Uansett tar det noen dager å booke om billetter, og i den kaotiske situasjonen som oppstod da «alle» skulle hjem i en fart, fikk vi noen dager med fine opplevelser før en tidlig hjemreise.

I to hele dager var vi i området fjellområdet Cordillera Central ved vulkanene Irazu og Turrialba. Irazu er den høyeste aktive vulkanen i landet på 3.432 meter, mens Turrialba er i så stor grad aktiv at det er strengt forbudt å nærme seg toppen. Den er ofte dekket av et tåkeaktig skylag, men vi var heldige og kunne se toppen og hvordan det sivet røyk opp fra fjellet.

På turen så vi en volcano hummingbird (vulkankolibri er det norske navnet vi har klart å finne). Dette er en av utallige kolibriarter, og den er endemisk for høylandsområdene i Costa Rica og Panama, det vil si at den finnes bare her på over 1800- 2000 meter over havet.

Costa Rica er et meget fruktbart land, som er nesten selvforsynt med mat. Jorda ved foten av vulkanene er næringsrik og god, og selv om bygdeveiene vi gikk på snodde seg på 3000 meters høyde var det frodige avlinger på alle kanter. Dette var tiden for å høste kål av forskjellig slag, og det var kommet sesongarbeidere fra Nicaragua for å være med på arbeidet. Poteter trives gode i denne høyden, og det var også mange kuer ute på beite i de grønne, bølgende åsene. Jeg lover en egen kublogg, med de beste motivene. Litt lenger nede i lia er det bugnende kaffeplantesjer.

Disse dagene bodde vi på Guayabo Lodge, et meget veldrevet sted med en stor og velholdt parkliknende hage med blomster, busker og store trær. Costa Rica er kjent for sitt rike fugleliv, og i hagen fant vi flere av fuglene som landet er berømt for. Vi kommer tilbake til dem i en senere blogg. Når kveldssola danset over åsene under oss, eller morgentåka drev inn, ble det en stillfaren opplevelse i lys og farger.

Den andre dagen syklet vi fra lodgen og til National Monument Guayabo. Det første som møtte oss der var et dovendyr, som dinglet bedagelig i en tretopp. Her fikk vi et eksempel på hvor sakte det er mulig å bevege «armene» og beina. Monument Guayabo er det største og viktigste arkeologiske stedet i Costa Rica, og det ligger omkranset av fjell og regnskog. Den første bosettingen etablerte seg så tidlig som 1000 f.Kr. og den holdt stand til ca. 1400 e.Kr. Det er ingen tvil om at det i sine velmaktsdager var et sentrum for religion, kultur og politikk. De kjegleformede husene er forsvunnet, men steinfundamentene står igjen.

Langs den smale stien inne på området gjorde guiden vår oss oppmerksom på en «brun haug» som lå i de tørre bladene. Den lå mindre enn en halv meter fra der vi gikk. På toppen av «haugen» lå et brunt, trekantet hode med et hvitt øye, som fulgte med på bevegelsene rundt. Det var en lanseslange som kveilet seg sammen.

Vi fikk klar beskjed om å være forsiktig og ikke gå for nær. Lanseslangene er regnet som en av verdens farligste. De står for de fleste slangebittene i Sør- og Mellom-Amerika, og bittet er dødelig hvis du ikke får raskt hjelp. Det finnes rundt 40 arter av lanseslanger i verden. De tilhører hoggorm-slekten, og kan bli aggressive hvis de føler seg truet. Denne var heldigvis fredelig, og lå helt rolig så lenge vi holdt oss på minst halvannen meters avstand.

I Costa Rica finnes det mange ulike slanger, og 23 av dem er giftige.

Lanseslangen var utrolig godt kamuflert, og ga oss en nyttig påminnelse om å trå forsiktig – svært forsiktig hvis du av en eller annen grunn skulle ha behov for å gå utenfor stien.

 

I tillegg til noen fine dager i høylandet og ventetid på nye flybilletter i hovedstaden San José, fikk vi også med oss en dag ut til kysten av Stillehavet. Tørt innlandsklima, ble skiftet ut med fuktig varme. Costa Rica har en lang stillehavskyst som kan by på gode fiskerestauranter, bading og surfing og også i de kystnære områdene er det et rikt dyre- og fugleliv. Høydepunktet var da de store, røde Scarlet Macaw-papegøyene kom flygende i par, og slo seg ned med bulder og vingelag i tretoppene. Costa Rica har satset stort på å verne mange av sine mest verdifulle naturområder, og fått betalt for det gjennom besøk fra et stort antall naturinteresserte turister fra blant annet Europa og USA.

De store flyselskapene sluttet å fly på Costa Rica 23. mars, en uke før vi hadde billetter hjem. Heldigvis klarte reiseselskapet vårt å booke om våre billetter så vi kunne sette kurset hjemover 19. mars. Den dagen vi skulle dra, skulle vi egentlig ha gått i en av landets mange nasjonalparker. Den skulle være åpen, men hadde blitt stengt ned raskere enn planlagt på grunn av korona-situasjonen. Sommerfuglbildene er tatt langs veien utenfor porten.

Costa Rica så for øvrig ut til å ha god kontroll på smitteutviklingen, og da vi reiste hjemover, lå landet langt under for eksempel Norge i antall smittede og syke.

Tekst og foto: Per og Kari

Posted in Reise, Foto | Tagged | 1 Comment

Et mystisk sammentreff fra tekst til bilder

“Drapet på kommandanten” kjentes godt i kroppen, og alle de gåtefulle hendelsene kvernet fortsatt rundt i hodet. Jeg hadde akkurat avsluttet den siste boka til den japanske forfatteren Haruki Murakami. Steinhaugen i skogkanten, det ulendte terrenget og de foruroligende opplevelsene til hovedpersonen lå der friskt i minnet. Jeg har også kjørt med lokaltog fra byen Odawara og sørover i dette landskapet, så jeg vet hvor tett skogen står rundt den spredte bosettingen enkelte steder.Men det er ikke dette som er rart. Ettermiddagen etter at jeg var ferdig med boka, skulle jeg se etter noen bilder i Lightroom i forbindelse med en jobb. Helt tilfeldig dukket det opp noen motiver jeg helt hadde glemt. Bildene er tatt en regntung maidag nær Slettåsen. Det er bare noen få, og alle har den samme stemningen.  Nå demrer det også at Per og jeg egentlig var på leting etter en dam med salamander, som vi aldri klarte å oppspore og kom hjem våte og slitne.

Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte da jeg kom hjem, men jeg var helt klart misfornøyd med at jeg hadde fotografert bare noe ræl. Men det lille jeg hadde, ble av gammel vane lagt inn i systemet. Og der har det ligget. Helt til denne ettermiddagen for kort tid siden, da det presset seg fram på skjermen . Da fikk jeg meg en støkk. For det ser ut som om jeg har gått ut for å illustrere en del av stemningen i boka to år før jeg leste den, eller hadde hørt om innholdet. Livet består av tilfeldigheter og sammentreff. Selv om jeg ikke kan by på noen feelgoodstemning i bildene denne gangen, vil jeg på det varmeste anbefale boka.

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Foto | Tagged | Leave a comment

Brunnakken er den store sjarmøren ved Østensjøvannet

 

Kjekkas er kanskje det beste ordet for å beskrive den litt uvanlige anda som har funnet seg til rette ved Østensjøvannet i Oslo. Brunnakken er den eneste av sitt slag der nå, men dette legger ingen demper på de våryre følelsene. Han har funnet seg en kjæreste blant de mange stokkandhunnene. De er å se side om side, og nå er det også blitt fart på kjærlighetslivet.

Ikke alle synes dette er like greit. Det er også en stokkandhanne som henger på og forsøker å sjarmere den vakre damen. Han svømmer om kapp med brunnakken, men må bøye hodet og innse at han har tapt kappløpet. Men hun er helt tydelig betatt av den lille karen med gyllenbrunt hode og spraglete fjærprakt, og bryr seg lite om karen fra egne rekker.

Brunnakken er en and som er ganske sjelden ved kysten og i grunne lavlandssjøer. Men det hender det dukker opp noen som slår seg ned.

Fuglelivet lar seg også påvirke av den milde vinteren. De plasker rundt og bruser med fjærene, som om vi skulle være godt utpå våren.

Tekst og foto: Kari K.

 

 

Posted in Foto, Fugler, Ut i naturen | Tagged , , | Leave a comment

Glimt av vinter mens vi venter på snøen

Det er noe som ikke rimer. Vi er tre dager ut i januar, og det finnes ikke et snøfnugg der ute. På den annen side nytter det ikke å bekymre seg over været, på kort sikt.

I desember tok jeg en del bilder for å fange vinterstemningen, og selv om det var tynt med snø, fantes det andre kjølige motov der ute.

Riktig godt nyttår!

Foto: Kari K.

Posted in Foto, Ut i naturen | Tagged | Leave a comment