Musikalsk julekalender, dag 12: Christmas is all Around med Billy Mack (Bill Nighy) fra Love Actually

I dag feirer vi bursdag i julekalenderen. Selveste Billy Mack, eller skuespilleren Bill Nighy, fyller 70 år i dag. Hipp Hipp Hipp!!!

Love Actually er en klassiker av en julefilm som sannsynligvis dukker opp på en flatskjerm i nærheten av deg i løpet av jula. Der spiller Nighy den ganske usympatiske Billy Mack, en aldrende artist som skal få en siste boost på karriren ved å gjøre en julevri på en gammel slager. Filmen er en romatisk komedie der Bill Nighy er en av flere i et sterkt lag av britiske toppskuespillere i de ulike rollene.

Uten å spoile for mye kan jeg vel også røpe at Mack/Nighy på slutten av filmen viser litt godt hjertelag i forhold til sin oppofrende manager, Joe.

Bill Nighy er en svært respektert skuespiller med teaterbakgrunn. Han har spilt i en rekke store store filmer og TV-produksjoner, og er belønnet med mange prestisjefylte priser og utmerkelser for arbeidet sitt.

Filmen Love Actually fra 2003 er egentlig ingen helhetlig historie, men en samling historier fra tiden rett før jul, der alle personer i filmen har en eller annen forbindelse med hverandre. Bortsett fra Billy Mack, som skiller seg ut ved å være en helt frittstående historie.

En av filmens mest kjente scener er der hvor Andrew Lincoln, i rollen som forloveren Mark, ved hjelp av tekstplakater forteller Juliet (Keira Knightley) som er nygift med bestekompisen hans, at hun er hans store kjærlighet.

Scenen med komikeren Rowan Atkinson som Rufus, den overivrige estetikeren i en gullsmedforretning tilhører også en av filmens mest kjente øyeblikk.

Noen ord om The Troggs til slutt: Det var et band fra Andover, Hamshire i England som ble etablert i 1964. Ifølge Wikipedia holder de fortsatt på, men har ikke igjen noen av de originale medlemmene. Ved siden av «Love is all Around» hadde de også en stor hit med «Wild Thing», som blant andre Jimi Hendrix har spilt inn en kjent versjon av.

Dagens mest kjente versjon av «Love is all Around» er vel den som  det skotske softrock-bandet Wet Wet Wet spilte inn i forbindelse med filmen «Fire bryllup og en gravferd» i 1994.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 11: It Must Have Been Love (Christmas For The Broken Hearted) med Marie Fredriksson

I dag er det ikke vanskelig å velge musikk. Det må selvsagt bli en sang fra Marie Fredrikson – i takknemlighet for all musikken hun ga oss før hun døde 9. desember.

«It Must Have Been Love (Christmas For The Broken Hearted)» er skrevet av hennes musikalske kompanjong i Roxette Per Gessle. Den ble opprinnelig laget som en slags julesang og den første versjonen ble utgitt i desember 1987. Senere kom en redigert versjon der referansene til jul var utelatt fordi den skulle brukes i filmen Pretty Woman. Siden er den sunget av en rekke ulike artister.

Denne versjonen er fra 2013 da Marie Fredrikson var gjest i det svenske musikktalkshowet Tack for musiken.

Nederst kan du høre den originale versjonen fra 1987.

Marie Fredriksson er best kjent som vokalisten i Roxette sammen med Per Gessle. Men hennes musikalske karriere startet lenge før. Hun flyttet til Halmstad på slutten av 70-tallet og jobbet med både teater og musikk. Sammen med sin daværende kjæreste startet hun punkbandet Strul i 1978, uten at det ga noen voldsomme framganger. Besetningen skiftet stadig, og Per Gessle var en av musikerne som var innom bandet, sammen med Mats Persson fra Gyllene Tider.

Etter at forholdet med kjæresten tok slutt, fortsatte Marie arbeidet med Strul, og oppnådde etter hvert en viss suksess.

Per Gessle var i mellomtiden blitt stor som frontfigur i Gyllene Tider. Han var imponert over Fredriksson, og inviterte henne til audition for Gyllene Tiders produsent som også ble imponert og tilbød henne en kontrakt som soloartist.

Fra 1982/83 til til 1986 bygget hun seg opp til å bli en etablert soloartist i Sverige. Etter suksessen med Gyllene Tider, gikk det tråere for Per Gessle, og produsenten hans foreslo at han skulle oversette en av sine svenskspråklige sanger og synge den som en duett med Marie Fredriksson. «Neverending Love» ble lansert under navnet Roxette og ble populær i Sverige, men ikke ellers Europa. Også albumet Pearls of Passion solgte bra i Sverige, men floppet i resten av verden.

I 1988 lanserte Roxette albumet «Look Sharp» med monsterhiten «The Look», og det ble en umiddelbar kjempesuksess både i hjemlandet og etter hvert over store deler av verden. Egentlig var det litt tilfeldig. En utvekslingstudent tok med seg platen fra Sverige til USA go fikk en radiostasjon i Minnesote til å spille «The Look». Og lytterne ville høre den igjen, og igjen, og igjen. Og vipps!

Bortsett fra ABBA er Roxette Sveriges mest suksessfulle band med et estimert salg på ca. 60 millioner plater.

Det er lett å gi Per Gessle, med evnen til å skrive fengende poplåter, mye av æren for suksessen. Men Roxette hadde aldri blitt det samme uten Marie Fredriksson som hadde en stemme, innlevelse og formidlingsevne som løftet henne til en vokalist i verdensklassen.

I 2002 ble det oppdaget at hun hadde en svulst i hjernen og legene ga henne ett år igjen å leve. Hun gjennomgikk en omfattende behandling og kjempet seg tilbake til livet. Det varen beinhard kamp, og i perioder var hun verken i stand til å lese eller skrive eller snakke.

Det er sannsynligvis få, som ikke har vært gjennom noe av det samme selv, som forstår hva denne kampen må ha kostet.

I 2005 ga hun et intervju til Aftonbladet og forfalte at det hadde vært tre svært vanskelige år, men at hun nå hadde bedre helse og ikke fikk behandling lenger. I 2009 ble hun erklært frisk.

Hun fortsatte en periode i Roxette fra 2010 til 2016, og ga også ut soloplate i 2013. I 2016 varslet hun at hun ikke lenger orket å holde konserter eller spille inn nye album på grunn av ettervirkninger av sin alvorlige sykdom. Men på sin 60-årsdag i fjor ga hun ut sangen «Sing me a song» som en 60-årsgave til seg selv og en takk til tilhengerne sine.

Marie Fredriksson ble 61 år. Tusen takk for musikken, Marie!

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk julekalender, dag 10: December Blues med Daniel Johnston

Den amerikanske musikeren, låtskriveren og kunstneren Daniel Johnston har ikke vært med i julekalenderen tidligere, men i år vil jeg gjerne bruke anledningen til å gi denne sære kultartisten litt omtale etter at han døde av hjerteslag i september.

Daniel Johnston ble 58 år gammel.

Han var diagnostisert med både schizofreni og bipolar lidelse, og han var flere ganger innlagt mot sin vilje på psykiatriske avdelinger. De mentale problemene begynte da han spilte inn sitt første studioalbum på begynnelsen av 80-tallet.

De mentale problemene stoppet han imidlertid ikke fra å lage musikk. Selv om han kanskje ikke akkurat kan betegnes som en karismatisk artist og strålende sanger, så var han en dyktig låtskriver som var respektert blant andre musikere. En av dem som trakk fram Johnston var Kurt Cobain som ofte gikk i t-trøyer med Johnstons kunst på.

Flere svært kjente artister har også spilt inn låter han har laget, blant andre Tom Waits, Wilco, Eels, Beck, Pearl Jam, Glen Hansard (Han fra filmen Once) og The Flaming Lips.

I tillegg til å skrive, produsere og utgi musikk, var Johnston også kunstner. Han studerte kunst ved Kent State University, og er kjent for sine naivistiske  tegninger og malerier.

Han designet alle albumomslagene sine selv, og den mest kjente figuren til Johnston er kanskje «Jeremiah the Frog», et froskeaktig vesen med utstikkende øyne – ofte fulgt av  teksten «Hi, how are you?».

«December Blues» er fra 1986. Han har også laget et rent julealbum: Merry Christmas fra 1988. Men i likehet med mye annet han spilte inn, ble den spilt inn under svært enkle forhold, og lyden er blitt litt så som så.

EPen Live@Albertstudios fra 2010 har imidlertid veldig bra lyd og et tett og solid gitarkomp – et godt sted å begynne hvis du vil høre mer på Daniel Johnston.

Jeg tar med et veldig fint konsertopptak med sangene «Life in vain» sammen med Glen Hansard og et opptak med «True Love Will Find You in the End». De er ikke er julesanger, men viser talentet hans som låtskriver. Den siste er også en innspilling der det er mulig å fornemme at dette er et menneske som sliter med seg selv, noe Johnston gjorde store deler av livet , samtidig som han klarte å skrive denne nydelige teksten.

Per

 

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk julekalender, dag 9: Universal Child med Annie Lennox

Annie Lennox har i mange år har vært en lysende søyle blant kvinnelige artister.

Hun er en sterk personlighet, dyktig låtskriver og en strålende  vokalist.

Lennox ble født i Skottland, og startet sin musikalske karriere for alvor som frontvokalist i gruppen The Tourists, der hun også startet samarbeidet med Dave Stewart. På 80-tallet trillet duoen, som da het Eurythmics, ut den ene kjempehiten etter den andre, fra Sweet Dreams (Are Made Of This), Here Comes The Rain Again og There Must Be An Angel.

Eurythmics aldri ble formelt oppløst, men Annie Lennox brøt samarbeidet i 1990, og etablerte seg som soloartist, og vant blant annet MTV Award for beste kvinnelige video for «Why» fra albumet Diva i 1992.

I 1997 samarbeidet hun med Stewart som Eurythmics på sporet «Angel» på et hyllestalbum til prinsesse Diana, og sammen ga de ut albumet Peace i 1999. Tittelen reflekterer begges engasjement for globalt fredsarbeid og klimaengasjement. På den etterfølgende turneen ble overskuddet donert til Amnesty International og Greenpeace.

Siden fortsatte hun sin solokarriere, og vant blant annet Academy Award for beste sang med «Into The West» i Ringenes Herre: Atter en konge, den siste filmen i trilogien, og hun opptrådte på Nobelkonserten i Oslo i 2007.

I 2010 spilte hun inn albumet A Christmas Cornucopia, en samlig av hennes favoritt-julesanger, i tillegg til «Universal Child» som var nyskrevet av henne selv. Etter min mening noe av det bedre som er skrevet av nyere julemusikk.

Alle hennes inntekter fra sangen går inn i Annie Lennox Foundation som blant annet bidrar til å finansiere SING, et prosjekt som skal hindre spredning av hiv og aids i Sør-Afrika og Malavi og andre av hennes veldedige prosjekter.

Hun er en aktiv deltaker i flere veldedige organisasjoner, blant annet Amnesty og Greenpeace.

Per

Posted in Uncategorized | Leave a comment

Musikalsk julekalender, dag 8: Det hev ei rose sprunge med Odd Nordstoga og Frida Ånnevik

Vi holder oss i Norge i dagens julekalender. Odd Nordstoga og Frida Ånnevik er to kjente og kjøre artister. Og for meg som kommer fra Hamar er det ekstra morsomt  ha med en artist fra egen oppvekstby.

Odd Norstoga er derimot oppvokst i Vinje i Telemark. Han var i flere år en respektert studiomusiker, og hadde noen plateutgivelser med blant andre bandet «Something Odd». Han samarbeidet oss med Øyonn Groven Myhren om et bestillingsverk til Telemarkfestivalen som resulterte i albumet «Nivelkinn» so, fikk spellemannpris for beste folkemusikkplate i 2002.

Det store gjennombruddet kom i 2004 med platen «Luring» og slageren «Kveldsong for deg og meg». Teksten er hentet fra barneboken Elefantmusikken som har flere underfundige dikt. Diktet om den hylende grisen, som Odd Nordstoga satte melodi til, er skrevet av forfatteren Ragnar Hovland.

Siden har Nordstoga vokst til å bli en av våre mest folkekjære artister med mange plateutgivelser og konserter. Mer julemusikk fra Norstoga kan du høre i platen «Strålande jul» der han samarbeidet med Sissel Kyrkjebø.

Men her synger han altså sammen md Frida Ånnevik. Hun vokste opp på Ridabu utenfor Hamar og drev med musikk og teater i oppveksten. Siden ble det musikkutdanning ved rytmisk linje ved Universitetet i Agder, og i 2009 fikk hun Grappas debutantpris og ga ut platen «Synlige hjerteslag». Hun har også samarbeidet med andre artister, og var blant annet med på albumet «Skogens sang» som ga ny klang til dikt av Hans Børli. Hun fikk sin tredje Spellemann i 2017 for sitt femte soloalbum «Flyge fra» i 2017.

Våren 2018 var hun en av ti deltakere i TV2-produksjonen «Århundrets stemme», og gjorde seg godt bemerket med egne versjoner av ikoniske Joni Mitchells «Woodstock» og Janis Hans «At seventeen». Hun har også gjendiktet Mitchells «The River», og «Elv» er en av sangene på platen «Andre sanger» som ble sluppet i høst.

Frida Ånnevik er for øvrig datter til Tor Karseth, en respektert kulturpersonlighet på Hedmarken som har fått en rekke priser, blant annet Hamarprisen, Hedmark fylkeskommunes kulturpris og Hedmarksprisen, for sitt arbeid med å formidle lokal kulturhistorie og gammel arbeiderkultur.

Det hev ei rose sprunge er det nynorske navnet på den tyske julesangen «Es ist ein Ros entsprungen» fra rundt 1587. Oversettelsen som er mest kjent i Norge ble gjort av Peter Hognestad i 1919 og 1921. Det er nynorskversjonen som er den mest brukte. På bokmål heter sangen «En rose er utsprungen».

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk julekalender, dag 7: Christmas Card From A Hooker In Minneapolis med Tom Waits

I dag fyller selveste Tom Waits 70 år, og da feirer vi selvsagt med en sang av han. Det er blitt en av mine faste tradisjoner å legge ut «Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» i julekalenderen 7. desember.

I går kveld var det stor bursdagsfeiring på John Dee i Oslo, med utsolgt hus og stor stemning, og det er også blitt en fast tradisjon for både både Kari, Idun og meg å gå på denne konserten som arrangeres av tributebandet Blow. Årets konsert var den beste av de bursdagskonsertene vi hr vært på.

Kanskje er det også noen som fortsatt sender julekort i posten. Det kan jo være enkelte som sliter med å krote ned noen hyggelige ord til slekt og venner. Men da kan det jo være fint å få noen inspirerende ord og toner fra Mester Tom. Jeg mener; har du ikke noe hyggelig å fortelle, så kan du jo prøve å ljuge sammen et eller annet.

«Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» er gitt ut på albumet «Blue Valentine» som kom i 1978, og som var Waits’ sjette album etter debuten «Closing Time» i 1973. Albumet har mange sterke låter, blant andre «Romeo Is Bleeding», tittelkuttet, «Christmas Card…» og ikke minst Waits’ tolking av «Somewhere« fra West Side Story.

Dette albumet er en perle, en musikalsk nytelse med Tom i et stemmeleie sånn midt mellom smergel og fløyel.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk julekalender, dag 6: Christmas Must Be Tonight med The Band

Dette er en nydelig julesang, men den ble aldri noen stor hit, selv om en god del (særlig voksne menn) mener den er en av de beste som er laget.

«Christmas Must Be Tonight» er skrevet av frontfiguren i The Band, Robbie Robertson,  som en slags julepresang til sin nyfødte sønn Sebastian. Dermed handler den om den største universelle gleden som finnes, nemlig gleden over et nyfødt barn!

Den ble utgitt på albumet «Islands» i 1977, som ifølge de som har fulgt bandet i tykt og tynt mener er et av de mest ujevne som gruppa ga ut. Kanskje det er derfor også at denne julesangen aldri tok av, men forble en glemt perle som kun ble hegnet om av en engere krets.

Robbie Robertson forsøkte seg på en nyinnspilling i 1988, uten at det ga et nevnerverdig løft på salgstallene.

The Band startet som backingbandet til Ronnie Hawkins, og senere Bob Dylan. Men etter hvert sto de godt på egne bein, og ga ut flere kritikerroste album. Bandet var preget av mye intern diskusjon, eller kall det gjerne krangling. Det, pluss et heftig turneliv, gjorde at nok var nok i 1976, og de avsluttet med den legendariske avskjedskonserten som også ble en legendarisk film: The Last Waltz.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment