Nå er karvefrøene klare til høsting

karveHar du et sted der du pleier å plukke karvekål til suppe eller andre retter om våren, så kan det være lurt å ta en ny tur dit nå. Her hos oss er karvefrøene akkurat passe modne. De slipper taket fra skjermen når vi gnir dem lett mellom fingrene og det er enkelt å samle dem i hånden. Du finner litt mer om høstingen og hvorfor vi er så glad i karven vår, i innlegget under.

Det aller viktigste for oss er å ha egen karve til den hjemmelagede surkålen på julaften.

Vi er så heldige å ha karve som vokser villig ved hushjørnet. Det meste av frøene blir høstet, mens resten faller ned på bakken og blir til nye planter. For to år siden førsøkte jeg også å så karvefrø i kjøkkenhagen, men uten resultat. Når sesongen er over, blir resten av plantene klippet ned.

Kari K.

Posted in Hage, Kortgått mat | Tagged , | Leave a comment

Kortgått mat: Blåbærpai med dryss av havregryn

BlåbærpaiDet er bare blåbær, sier vi om oppgaver som er kjempelette, og da er det greit at det denne høsten er bare blåbær å plukke blåbær. Her på Østlandet der vi bor er det mer enn nok til alle, selv om det varierer litt på størrelsen, og du finner de største bærene der det har vært nok lys og varme.

De aller første blåbærene går rett i magen, og så er det klart for blåbærpai og ferske blåbær på nystekte pannekaker.

Kari-blåbær-1Blåbærpai er godt enten du baker den til dessert eller servrer den til kaffen. Jeg har satt sammen en oppskrift og pyntet paien litt ekstra med blomster fra hagen i anledning Pers bursdag. Ingrediensene er enkle, så det du i første rekke trenger er nyplukkede blåbær. Så kan du heller lete i fryseboksen når vinteren kommer.

Til paideigen trenger du: 150 g hvetmel, 50 g havregryn, 150 g smør, 2 ss melis og 2 eggeplommer. Smuldre mel, gryn, melsig og smør til en grynete masse og tilsett en og en eggeplomme. Dekk deigen og sett den i kjøleskap minst en halv time.

blåbærSlik gjør du: Kjelvl ut deigen og dekk en paiform. Prikk noen hull med en gaffel og stek deigen i ca. 12 minutter ved 180 grader. Ta formen ut av ovnen, fyll paiskallet med et tykt lag blåbær bladet med 2 ss potetmel og 4-5. ss sukker etter smak. Dryss over litt mer havregryn og perlesukker. Da blir paien knasende sprø på toppen.  Stekes så videre ved 180 grader i 20 til 25 minutter.

Denne paien er pyntet med ringblomster, agurkurt og eplemynte. De to første er valgt mer for fargene enn smaken.

Og som vi sier hos oss: Det meste av dessert med frukt og bær blir bedre med god vaniljeis.

Kari K.

Foto: Per og Kari

Posted in Kortgått mat, Ut i naturen | Tagged | Leave a comment

Kortgått mat: Hagen er vårt nærmeste soppsted

kantarellihagenDet er godt kjent at vi ofte er ute på tur med kurv, og venner og kjente spør gjerne om hvor de skal gå for å finne sopp. Da sitter det litt irriterende svaret løst: – Ut i skogen! Men det er en sannhet med modufikasjoner.

Vi har noen få, faste soppsteder vi gjerne besøker i løpet av sesongen. Men det meste av det vi plukker finner vi på vår ferd, og kantarellene er ofte så sosiale at de har tatt oppstilling langs stien.

Nå har det seg også slik at eiendommen vår egner seg utmerket til sopplukking for den late, og du får ikke ferskere råvarer enn dem du kan høste rundt hushjørnet. Dette har rett nok vært et tett bebygd boligområde siden midten av 50-tallet, men det er fortsatt liv i den gamle skogsbunnen.kremlepåplen

I dag så jeg at kremlene var i ferd med å stange seg opp av det harde underlaget ved kjøkkenhagen, og da jeg sjekket litt nærmere så lyste det gult av kantaraller under gresset nær grøftekanten. Her har vi satt igjen et naturområde der hvitveis, gauksyre og liljekonval  veksler på å råde grunnen.

Først ute i vår var spissmorkelen under epletrærne. Så kom de første bjørkeskrubbene. I fjor hadde vi også steisopp under kastanjen og matriske ved plommene, så den som venter på noe godt…

Da er det bare å ønske god soppsesong!

Tekst og foto: Kari K.

Posted in Hage, Kortgått mat, Ut i naturen | Tagged , | Leave a comment

Impulsiv sykkeltur på Pan-American Highway

Pan-american-2Noen ganger tar den barnslige iveren overhånd. Da det impulsivt ble foreslått at vi kunne sykle noen kilometer på Pan-American Highway i Ecuador, jublet både Per og jeg av glede. Det er ikke hver dag du har muligheten til å sette deg på setet og tråkke avgårde på en av verdens mest berømte veier. Ulempene tenkte vi lite på, før andre i reisefølget kom med innvendinger. Men det er klart at du kan føle deg litt liten på en voksen motorvei, med tre filer i hver retning, og du kjenner både lufttrykket og lukten når de tunglastede trailerne blåser forbi.

panamericanPan-American Highway strekker seg helt fra Prudhoe Bay i Alaska, gjennom hele USA og Sør-Amerika, til Ushuaia, helt syd i Argentina. Vi kjørte sju små kilometer av den i Cotopaxi-regionen, mellom Quito og Latacunga i Ecuador. Ideen med veiprosjektet var å binde hele Amerika sammen med en hovedvei, og den tok form på begynnelsen av 1920-tallet.

Mens vi i Norge har stor respekt for motoveier og det blir sak i avisen når noen har forvillet seg dit til fots eller på sykkel, så går det litt villere for seg der vest ved ekvator.

panamericansykkelDet første vi la merke til da vi kjørte ut på Pan-American Highway var at flere hadde lagt morgenjoggeturen sin til veiskulderen. En mann og en kvinne kappkjørte også på treningssykler. Mange stedet pilte også folk i full fart over de seks kjørefeltene, der trafikken gikk i pluss hundre, for det var langt mellom overgangene.

roseecuadorVi forlot rosehagen på pensjonatet Cuello de Luna tidlig en morgen, humpet ned grusgutua, og fikk streng beskjed av guiden vår, Fernando, om å holde oss på ei rekke når vi kom ut på motorveien. De dristigste situasjonene var når vi måtte forbi bilder som hadde stoppet på kanten, og eneste løsningen var å svinge ut i veibanen.

Dum eller eventyrlysten. Helt klart en krysning. Jeg forstår at det er verre å få en trailer på bakhjulet enn å skrubbe seg på småstein ned Cotopaxi. Men det var verd hver meter!

Per og Kari

Hovedfoto: Fernando Silva, pluss Per og Kari

 

 

 

Posted in Foto - Sykler, Reise | Tagged , | Leave a comment

Ecuador: På sykkel ned fra vulkanen Cotopaxi

Cotopaxi-2Turen vår i Andesfjellene strartet på heftigste vis. Første dagen ble vi fraktet opp langs siden på vulkanen Cotopaxi (5897 m), lesset av syklene i stiv kuling på ca. 4600 meter, og satte utfor på svingete veier av stein og løsgrus.

Cotopaxi-4Vi famlet litt og var usikre i starten. Men etter hvert ble vi bedre kjent med terrengsyklene og mer vant med veien, og da kunne vi suse avgårde i god fart, mens løsgrusen sprutet.

Men høyder over 4000 meter er på grensen til ekstremt, og når sykkelturen nedover gikk over til flatere partier og til og med noen oppoverbakker, tok det ikke lange tiden før vi hev etter pusten og kreftene fort tok slutt.Cotopaxi-3Det skulle ikke store stigningen til før mange av oss rett og slett gikk av syklene og trillet.

Cotopaxi-1Men etter å ha svingt av grusveien og inn på mer rolige stier, og når vi avpasset anstrengelsene etter evne og manglende akklimatisering, kunne vi også nyte det fantastiske slettelandskapet i Cotopaxi nasjonalpark, et område på 334 kvadratkilometer to timers kjøring sørover fra hovedstaden Quito, med selve vulkanen som et naturlig høydepunkt – bokstavelig talt.

cotopaxihestercotopaxiblomstHer er et yrende fugleliv, med mange ulike arter. Blant annet kan du være heldig å se verdens største kondor, Andeskondoren med et vingespenn på over tre meter.

cotopaxiperI tillegg kan du møte på flokker av villhester som får lov å beite i fred og ro, og her finnes også mange sjeldne planter, blant annet chuquiragua (bildet til venstre), som er en typisk andesplante som kan vokse i over 3000 meters høyde. Den er regnet som sårbar, og kan brukes medisinsk, blant annet til sårbehandling.

Det påstås også at du skal kunne møte mer eksotiske (og farlige dyr) som for eksempel en puma i nasjonalparken. Men de er så sjeldne og sky at da skal du være ekstremt heldig/uheldig, litt ettersom du ser det…

TopasEcuador15Underveis tok vi oss selvsagt tid til en hyggelig lunsj, med god turmat som guiden Fernando og mekaniker og sjåfør av følgebiler, Cæsar, hadde gjort i stand til oss. Vi hadde jo tross alt ferie!

Etter hvert som vi var kommet en del høydemeter lavere, hadde også vinden løyet, og med litt varmere vær var det faktisk riktig behangelig. Selv om vi fortsatt befant oss i stor høyde, var vi heller ikke så mange mil fra ekvator.

Cotopaxi-5Til slutt noen ord om selve vulkanen. Cotopaxi er to meter høyere enn mer kjente Killimanjaro, og reiser seg opp fra landskapet på omtrent samme måte – om enn ikke like mye høyere enn området rundt.

Cotopaxi er nesten enda mer bildeskjønn, i den forstand at fjellet har en klassisk pyramideform, og er et av få fjell som kan skilte med en ekvatorial isbre på toppen. Den eneste ulempen er at fjellet som oftest er innhyllet i skyer og tåke, og vi hadde bare én dag vi kunne se toppen.

Vulkanen er aktiv, og har hatt en rekke utbrudd siden midt på 1700-tallet. Ekspertene er litt i tvil om det siste utbruddet var i 1940 eller om den også hadde et lite utbrudd i 1942. Da vi var der i begynnelsen av juli, ble det målt større aktivitet enn på lenge inne i vulkanen, og beredskapen er derfor skjerpet.

Blant annet er det nå forbud mot å ta seg til toppen, noe som har vært et populært, men svært anstrengende turistmål. Det sies at omtrent halvparten av de som prøver kommer helt opp.

Per

Foto: Kari og Per

 

Posted in Reise | Tagged , , , | Leave a comment

Trosten og jeg spiller kirsebærpoker

kirsebærBegge er sjerpet. Spillet er i gang. Men både trosten og jeg vet at potten vil bli større og mer fristende hvis vi har is nok i magen og venter litt til. Svarttrosten tar seg et sveip over hagen, og setter seg litt tilfeldig i toppen av epletrærne. Jeg går ut på plenen og prøvesmaker halvt uinteressert et av de mørkeste bærene. Det er fortsatt noen dager til de er på sitt søteste, saftigste og beste. Men tør jeg vente?

Kirsebæravlingen i år lover godt. Bærene sitter tett i plukkehøyde, og på bildet er de omgitt av frøstanden til klematisen, som blomstrer om våren. Oppe i toppen er det vanskeligere å komme til for å plukke, så kanskje trosten og jeg kan inngå litt avtalt spill og dele på potten. Svarttrost-1Trøbbelet er at kommer den svarte luringen med hele slekta, så hakker de gule nebbene i seg alle godsakene tidlig en morgen før jeg er kommet ut av dyna.

Spillet er i gang, og stillingskrigen fortsetter.

Kari K.

Foto: Per og Kari

 

 

Posted in Hage, Kortgått mat | Tagged , | Leave a comment

Gatelangs i Quitos fargerike strøk

Quitogate1Folk gjør meg nysgjerrig. Slik var det også da vi gikk rundt i Ecuadors hovedstad Quito og kikket på livet. Nå skal det sies at vi hovedsaklig befant oss ute i naturen på denne rundturen, men jeg må innrømme at jeg er bedre på sti-, vei- og gatefotografering enn jeg er på rene landskap.

Disse bildene er tatt på samme dag rundt i Quito, og når jeg kikker på motivene begynner jeg å fundere på historien bak motivene. Hvor er gutten som løper på lette føtter med trappen på vei? Og har han noen gang lagt merke til den frodige damen som fyller veggen? Byen er full av fargesterk grafitti, og mange steder er det helt tydelig at det er fagfolk som har vært på ferde med sprayboksene.

QuitogateQuito er ikke av de mest kjente hovedstadene, men den var en blomstrende inkaby før de Spanske erobrere inntok den på midten av 1500-tallet. Den langstrakte byen har i underkant av to millioner innbyggere og ligger 2850 meter over havet med panorameutsikt til Andesfjellene. Så skal du legge deg i høydetrening, kan dette være stedet. Sentrum er satt sammen av en ny og en gammel bydel, pluss vidstrakte boligområder opp etter fjellskråningene.

Flertallet av disse bildene er tatt i den gamle bydelen. Mellom de smale gatene åpner det seg torg og plasser omgitt av staselige bygg. Kirkene og husene fra kolonitiden er blant de mest velbevarte historiske bygningene i Sydamerika, og de står på UNESCOS verdensarvliste. Bildet under er fra Plaza Grande der det er liv og røre nesten hele døgnet.

Quitogate3Folk i Quito er sosiale, og det er ofte trangt rundt kafebordene, som her på Mercado Central, der mange spiser lunsj. Når jeg flytter blikket fra ansikt til ansikt, lurer jeg litt på hva hver enkelt tenker på. På markedet er det også et stort utvalg av frukt og blomter, og jeg fikk den beste juicen jeg noen gang har smakt.Quitogate2

Quitogate4Ute på fortauene kryr det av småhandel. Denne kvinnen rettet seg opp i ryggen, var stolt av varene sine, og satte pris på å få være med på bildet.

Quitogate6Det andre motivet sender ut litt andre signaler. De tre kvinnene på benken voktes av jomfruen. Statuen av madonnaen på åsen Mirado el Parecillo er 45 høy og det kristne symbolet for Quito. Vi ruslet opp til toppen, nøt utsikten og fikk oss en lunsj fra de mange matbodene.

Her er en samling gatebilder vi har tatt i San Francisco.

På veien hjem møtte vi den gamle kvinne med hundene. De logret glade og fornøyde med, mens hun gikk med korte steg og krum rygg. Og jeg lurer litt på om hun har noen godbiter til dem alle i sekken.Quitogate5

Tekt og foto: Kari K.

 

 

Posted in Foto, Reise | Tagged , , | 2 Comments