Musikalsk adventskalender, dag 10: Lille Jensen drar til Mandalay med Rolf Just Nilsen

Etter en litt tullete, men festlig sang i går, tenkte jeg det passet med litt melankoli i dag.  Det gjelder vel både selve sangen, og skjebnen til Rolf Just Nilsen som gjorde den så kjent.

Dette er en av mine julefavoritter, som jeg alltid må ha med – i år som i fjor, og året før der… En bittersøt vise om hverdagssliteren som aldri gjør seg bemerket, men som bærer på drømmen om en drøm, og den kan ingen ta ifra han.

Jeg tror vi er mange som kjenner oss igjen i denne sangen.

Den er også mesterlig framført av Rolf Just Nilsen, en av landets mest populære underholdere. Han var mest aktiv på 60- og 70-tallet, og skal ha hatt arbeidstid fra 08 om morgenen til rundt 02 på natten. Han hadde talentet til å tolke seriøse roller, og samtidig den gudegaven det er å få andre til å le hjertelig. Ikke minst var han kjent som en utrolig god imitator.

Det knallharde arbeidspresset satte sine spor, og i TV-portrettet «Si det som det er» i 1976 fortalte han åpent om sitt hjerteinfarkt to år tidligere. 9. Mai 1981 falt han sammen rett før han skulle på scenen, og var død før ambulansen rakk fram til sykehuset, Han ble bare 49 år gammel.

Teksten er skrevet av Reidar Antonsen, som samarbeidet med Otto Nielsen, en  legendarisk tekstforfatter, programleder og sanger. Han var i mange år redaktør for «Søndagsposten» i NRK Radio, og har posisjon som en av de viktigste bakmennene i norsk musikalsk underholdning gjennom flere tiår. Sammen med søsteren Gerd var han også en svært populær artist i duoen «Gerd og Otto» på 30-, 40- og 50-tallet.

Nielsen og Antonsen finpusset den sammen, og komponist Bjarne Amdahl, som også tonesatte mange av Alf Prøysens tekster, laget melodien.

Per

Advertisements
Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 9: I Want a Hippopotamus for Christmas

Endelig! Dette er sikkert noe som noen har sett fram til. Mens andre stønner oppgitt over at den er med i år igjen…

Dette er en slags feelgood-klassiker – i alle fall når det gjelder denne julekalenderen. Til glede/ergrelse (stryk det som ikke passer) for nye og gamle følgere.

Et år fikk jeg tilbakemelding om at en av facebookvennene mine hadde gått og sunget/nynnet på denne sangen hele desember slik at hun til slutt fikk en liten flodhest i glass fra resten av familien. Søtt, synes jeg!

Derfor må jeg bare ha med denne hvert år.

En flodhest må jo være den ultimate gaven til den som har alt. Tipset er herved servert. Men husk at flodhesten er glad i å være i vannet, så en minigraver til en dam i hagen bør være en påkrevet tilleggsgave, kanskje fra Hagenissen for eksempel…

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 8: Deilig er jorden med Odd Børretzen og Tine Thing Helseth

Vi synger «Deilig er jorden» i jula. Men den er ikke så veldig deilig lenger. Det har vi mennesker dessverre sørget for. Den er sårbar, og trenger at vi bryr oss om den.

Gjør vi ikke det, kan vi fortere enn vi aner komme dit at det ikke lenger er mulig for slekt å følge slekters gang…

Odd Børretzen har delvis gitt «Deilig er jorden» et nytt innhold. Sammen med Tine Thing Helseth framførte han denne i 2009.

Odd Børretzen var forfatter, illustratør, oversetter, kåsør, artist og humorist. Men humoren hans hadde alltid en samfunnsengasjert snert og ofte en mørk undertone. De siste årene han levde, var han også litt skuespiller i reklamefilmene som handlet om å pante flasker.

Mest kjent er han for samarbeidet med gitaristen og komponisten Lars Martin Myhre, noe som resulterte i en serie album mellom 1995 og 2008. Men da hadde Børretzen gitt ut plater i mange år allerede. Den første platen kom i 1974 sammen med Jan Bergers Orkester. I flere år etterpå hadde han et samarbeid med flere, blant andre visesangeren Alf Cranner.

Han var et kjent navn helt siden 70-tallet, ikke minst på grunn av kåseriene i NRK radio og pensjonistskjetsjene han gjorde sammen med Julius Hougen. De er vel nærmest for kultklassikere å regne. Han fikk mange reaksjoner på dem, og sluttet angivelig med dem på grunn av dårlig samvittighet.

Samarbeidet med Lars Martin Myhre gav han en slags superkjendis-status. Blant annet ble tittelkuttet på albumet «Noen ganger er det all right» fra 1995 kåret til tidenes norske hit i en SMS-avstemning.

Odd Børetzen døde i november 2012, 85 år gammel.

Noen ord også om Tine Thing Helseth. Hun er en trompetist fra Oslo, med en rekke nasjonale og internasjonale priser.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 7: Christmas Card From a Hooker in Minneapolis med Guro von Germeten og Blow

I dag fyller selveste Tom Waits 69 år, og da feirer vi selvsagt med en sang av han. Denne gangen har jeg valgt en cover med den norske musikeren og låtskriveren Guro von Germeten. Her spiller hun sammen med bandet Blow under den tradisjonelle bursdagskonserten som dette tribute-bandet har på John Dee i Oslo hver 7. desember. Dette opptaket er fra 2014, og Germeten skal på scenen sammen med Blow og flere andre gjesteartister også på kveldens konsert.

Dit skal både Kari, Idun og jeg. Dette er blitt en av familiens veldig hyggelige førjulstradisjoner.

Fortsatt er det flere som sliter med å krote ned noen hyggelige ord til slekt og venner på et kort de sender i posten. Så derfor noen inspirerende ord og toner fra Mester Tom. Jeg mener; har du ikke noe hyggelig å fortelle, så kan du jo prøve å ljuge sammen et eller annet.

«Christmas Card From A Hooker In Minneapolis» er gitt ut på albumet «Blue Valentine» som kom i 1978, og som var Waits’ sjette album etter debuten «Closing Time» i 1973. Albumet har mange sterke låter, blant andre «Romeo Is Bleeding», tittelkuttet, «Christmas Card…» og ikke minst Waits’ tolking av «Somewhere« fra West Side Story.

Dette albumet er en perle, en musikalsk nytelse med Tom i et stemmeleie sånn midt mellom smergel og fløyel.

Her er originalen med mesteren himself!

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventkalender, dag 6: I belive in Father Christmas med Greg Lake

Selv om det ikke blir fred på jord i år heller, så blir det nok jul, selv om sikkert mange  kan være enig i påstanden om at vi får den julen vi fortjener, eller som forretningsstanden sier; den julen vi har betalt for…

«I believe in Father Christmas» er en av Greg Lakes mest kjente sanger som soloartist.  Lake døde av kreft i desember 2016, 69 år gammel. Dette opptaket er fra en konsert i 2005.

Dette er vel ikke akkurat noen hyllest til julen, men heller en slags protest over kontrasten mellom hva vi sier om julen og hva den faktisk er.

Greg Lake var både bassist, gitarist, vokalist og låtskriver. Han er mest kjent for sin tid i progrockens første supergruppe, Emerson, Lake & Palmer, som foruten Lake besto av Keith Emerson og Carl Palmer.

Han var med på å grunnlegge King Crimson i 1968, før han ble med i E.L.P. i 1970. Bandet ble formelt oppløst i 1978 etter en tid med interne stridigheter.

Riktignok har de vært gjenforent et par ganger, blant annet da de spilte på Sentrum Scene i Oslo i 1993. De turnerte heftig i årene fra 1996 til 98, for deretter å bli så uenige at gruppa ble oppløst for tredje gang.

Men ikke verre enn at det ble enda en gjenforening i 2010 på High Voltage Rock Festival i London, gruppas definitive avskjedskonsert…

Det litt spesielle med «I Believe in Father Christmas» er at den har «Troika» fra Sergej Prokofjevs verk Lieutenant Kije som mellomspill mellom versene.

Den ble komponert og originalt sunget inn av Greg Lake i 1975. Teksten er skrevet av  Peter Sinfield, og han har sagt at den handler om å miste barnets troskyldighet, mens Lake har tolket teksten annerledes og mener den er en protest mot kommersialiseringen av julen.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 5: Another Christmas Song med Jethro Tull

Det blir ikke ordentlig jul uten en av julesangen til Jethro Tull. Denne progrock-gruppa er et band jeg stadig kommer tilbake til, helt fra jeg tyvlånte storebror Arnes kassetter på slutten av 60-tallet.

Jethro Tull har begått to julealbum. Det første hadde det originale navnet «The Jethro Tull Christmas Album» og ble gitt ut i 2003 som gruppas 21. Studioplate. Sangene er en miks av gammelt remikset materiale, nyinnspillinger av tidligere sanger og noen tradisjonelle julesanger.

I 2008 ga de også ut liveplaten «Christmas at At. Bride’s».

Dette er musikk jeg tar med hvert år, og i år har jeg valgt  «Another Christmas Song».

Bandet ble etablert i Blackpool 1962, men flyttet til London i 67, som også regnes som den offisielle starten.

Jethro Tull har navn etter en agronon og oppfinner av en såmaskin. De begynte egentlig som et bluesinspirert band, men etter noen år fant de den stilen de i dag er mest kjent som, med en folk-orientert progrockstil.

Den karismatiske frontfiguren Ian Anderson med sitt karakterisitiske fløytespill har alltid vært med, og gitarist Martin Barre kom med i 69. Disse to utgjør kjernen i gruppa.  Dette er et trivelig lag som jeg alltid plukker fram og koser meg med med jevne mellomrom. De tidligere utgivelsene, fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, er deres beste.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment

Musikalsk adventskalender, dag 4: Snoopy’s Christmas med The Royal Guardsmen

De som kjenner meg vet at jeg er bittelitt over middels glad i tegneserier. Men jeg er ganske selektiv, og har aldri fordypet meg så mye i superhelter og denslags, men heller lest mye i den fransk-beligiske tegneserietradisjonen med serier som Tintin, Asterix og  Obelix, Allan Falk, Løytnant Blueberry, Mark Breton (Michel Vailliant) osv. Det kommer selvsagt av at jeg vokste opp med bladet Tempo som ble gitt ut i Norge fra 1966 til 1979. (Jeg har alle 674 bladene som ble gitt ut).

Men den kanskje aller største favoritten er André Franqiuns Viggo på serieforlaget. Det er også en glede å se hvordan en av mine norske favoritter, Pondus, av Frode Øverli har mange referanser til nettopp Franquin.

Vel, nok om det. Denne gangen skal vi til en annet serie, nemlig Peanuts, eller Knøttene på norsk. Hunden Snoopy er en av de mest kjente figurene i serien, og hans fantasikamp mot den røde barn, en tysk flyhelt fra første verdenskrig er en klassiker.

Det er også låten Snoopy vs. The Red Baron fra 1966 fra den amerikanske gruppa The Royal Guardsmen. Dette er vel den mest kjente sangen til gruppa, og de fulgte den opp året etter med denne juleversjonen.

Den originale gruppa holdt det gående fram til 1969 da originalbesetningen ble oppløst, men nye musikere holdt det fortsatt gående en stund til. I 2006 gjorde gruppa comeback med en ny Snoopy-sang, denne gangen Snoopy vs. Osama.

Per

Posted in Advent, Jul, Musikk | Leave a comment